Marmorens tale

Så ble det likevel marmor i det nye operabygget. Hvit italiensk pyntestein. Men hylene om norsk gråsteins fortreffelighet framfor italiensk hvitskinnende marmor kommer forhåpentligvis til å få en endelig slutt i de følgende dagene. Som et sidespor har vi fått den alltid opphissende debatten om norske arbeidsplasser.

Nå er det heldigvis satt strek. I nesten to måneder har gråsteinens talsmenn greidd å utsette det nye operabygget. Kanskje var det, hvis vi ser stort på det, en motstand som førte til at man kanskje tar den hvite marmorens oppførsel i møte med nordisk klima på større alvor. Sånn sett kunne vi kanskje si at dette har fått en lykkelig løsning.

Men saken har dimensjoner av noe langt mer. Den viser hvor utrolige vi nordmenn er. At vi kan gjøre gråstein til en merkesak når det gjelder å bygge en ny nasjonalopera viser hvor merkelige skapninger vi egentlig er.

Finland fikk sin nye nasjonalopera for få år siden. Gøteborg fikk sin for ti år siden. København skal innvie sin på nyåret. Det hører ikke til dagsordene at nye operabygg oppføres i verden i dag. De nordiske land har her gått foran i å vise at det går an.

Men debatten har hjemme har ført til beklemmende skyggesider. Her har man glatt sett bort fra det altoverskyggende viktige, at landet skal få et operabygg. Det vil bli den viktigste kultursatsingen så langt i nasjonens litt over hundreårige historie.

At man da evner å lage en stor sak ut av gråstein, er nesten utrolig.

Nå har man innhentet ekspertuttalelser fra inn- og utland. Anbudene er gransket. Alternativene er veiet og funnet for lette, respektivt for kostbare. Vi skal ikke si at ekspertenes tale er hellig. Vi har heller ikke de aller største følelsene for byråkratene i Statsbygg.

Men nå har man endelig funnet en løsning som gir oss hvit skinnende marmor i synshøyde og norsk gråstein i salt sjøhøyde. Og dermed ender forhåpentligvis bataljen om marmor i Bjørvika. Vi kan vende blikket mot det som er viktig.