Oslo Konserthus 16.10.2008 Carl Maria von Weber: Oberon – ouverture, Wolfgang Amadeus Mozart: Klarinettkonsert, Othmar Schoeck: Die Sommernacht, Felix Mendelssohn-Bartholdy: En midtsommernattsdrøm, suite, Oslo-filharmonien, Martin Fröst – klarinett, Alan Buribajev – dirigent
Umåtelig vakkert. Fremragende spilt. Vi har ikke superlativer nok for å skildre det vi opplevde med Mozarts klarinettkonsert og Martin Fröst. Hadde det ikke vært for den melodiøse salzburgeren og den opplagte svensken er vi redd for at denne kvelden heller hadde blitt noe mistrøstig.
Konsertens program var nok ikke av det altfor spennende. Det blir likesom noe forslitt når Oslo-filharmonien skal framføre Mendelssohns musikk til En midtsommernattsdrøm uten noe ekstra attåt. Det er musikk vi kjenner ut og inn fram og tilbake – og spørsmålet er om et orkester som Oslo-filharmonien skal aksle slike popklassikere på en ordinær konsert. Hvis man skal ha romantiske skogstemninger, som på denne kvelden ble innledet med hornsignal i Webers Oberon-ouverture, hvorfor ikke da velge et verk som byr på langt mer interessante utfordringer, som eksempelvis Bruckners romantiske fjerde symfoni?
Det som reddet kvelden – og reddet den til de grader – var en fabelaktig Martin Fröst. I utgangspunktet er Mozarts klarinettkonsert, eller rettere opprinnelig en konsert for bassetthorn og orkester, et utrolig vakkert verk. Han skrev konserten den siste høsten av sin levetid – sansynligvis i oktober rett etter at han hadde fullført sin mest populære opera. Dette var noen utrolig produktive måneder som også resulterte i Tryllefløyten, Titus og hans rekviem – dødsmesse. Men i tillegg til musikkens utrolige skjønnhet ga Martin Fröst den en spesiell levende framføring. Han gikk inn i musikken med liv og sjel, spilte nærmest med hele kroppen – og ovasjonene stanget i taket etterpå.
Solist og dirigent var vel vitende om hvilken lykke dette ville gjøre og hadde sammen forberedt et ekstranummer, et stykket kletzmer-musikk arrangert for strykere av broren til Martin Fröst.
Et strykerverk av den sveitsiske komponisten Othmar Schoeck etter pausen fikk oss ned på jorda – og kanskje videre ennå et stykke. Men vi kan ikke unngå pånytt å nevne at den magiske musikken til Mendelssohn ble for oss en stor skuffelse. Hvor var gnisten, engasjementet og den spennende innlevelsen i alvenes skyggedans?
Alltid entusiastiske Buribajev gjorde det han kunne. Vi skal være glade for at vi tross alt kunne oppleve Mozart skjønnhet og Martin Fröst i toppslag. Det reddet mer enn kvelden. Utrolig mange stanset ved Kjell Hillwegs salgsbord i foajeen og sikret seg CD-innspillingen av klarinettkonserten med Martin Fröst.
I kveld står Stavanger for tur.
