Oslo Konserthus 26.3.2015 J.S.Bach: Mattheuspasjonen, Oslo-filharmonien, dir.: Vasily Petrenko, Andrew Staples (Evangelisten) – tenor, Matthias Winckler (Kristus) – baryton, Berit Solset – sopran, Marianne Beate Kielland – alt, Halvor Melien – bass, Oslo Filharmoniske Kor, Oslo Domkirkes guttekor, Trefoldighetskirkens jentekor og medlemmer av Operaens barnekor.
Det klang massivt og mektig i Oslo Konserthus. Massiv korklang fylte rommet og fremragende sangsolister opptrådte. Ikke minst, Vasily Petrenkos bevisste ledelse av Oslo-filharmonien la en solid ramme rundt.
Vi sier bevisst, for her var det gjort grundig arbeid med å finne den rette balansen i det store lydbildet. Oslo Konserthus er intet kirkerom hvor denne mektige pasjonen helst framføres i. Derimot en tørr konsertsal med attpåtil et dårlig rykte på seg for sin dårlige akustikk. Men her var det gjort et vellykket arbeid for å finne det rette uttrykket slik at eksempelvis ikke de tyngre instrumentene i orkesteret eller korene kunne bli for dominerende for klangbildet.
Mattheus-pasjonen er det største verket Bach fikk seg til å skrive og det er sannsynligvis også det mektigste i den protestantiske kirkemusikken overhodet. Det kom til på slutten av 1720-tallet. Bach var på høyden av sin skaperkraft og hadde vært i Leipzig i noen år så han var sikker på de ressursene musikalsk han hadde til rådighet. Som et apropos lever det koret han ledet, Thomaner-koret, i beste velgående den dag i dag og gir ukentlige Bach-konserter med Gewandhausorkesteret.
Av solistene syntes vi særlig Marianne Beate Kielland og Andrew Staples framhevet seg. Sistnevnte hadde også den tildels krevende rollen som Evangelisten, fortelleren, men tok også andre sangroller i framføringen, noe også de øvrige sangsolistene gjorde. De markerte dette ved å flytte seg nesten umerkelig til en ny posisjom på podiet. Elegant gjort!
Orkesteret var delt i to og gruppert på hver side av podiet. Bach hadde tilstrebet en slags dobbelthet i framføringen i Leipzigs kirkerom. I tillegg til dette opplevde vi en cembalo og orgel samt en ‘snakkende’ cello, en gambe.
Vi har de siste ukene opplevde mektige framføringer av symfonier av Mahler og Bruckner og nesten ‘klemt flate’ av den storslagne musikken. Men dette er ingenting å regne mot Bachs pasjon som tok tre og en halv time å framføre, nesten en full-romantisk Wagner-opera. Innimellom arier og resitativ fra sangsolistene med ‘kommentarer’ fra korene, opplevde vi også undervakre koraler underveis.
En mektig og massiv opplevelse!
Litt malurt i begeret som hverken Konserthuset eller Oslo-filharmonien er ansvarlige for. Konserthuset i Oslo er nå bokstavelig talt sperret inne, noe som det store snøfallet samme dag gjorde sitt til å fullføre. Vi har i flere uker latt oss irritere sterkt over at adgangen til Konserthuset hindres sterkt av betongblokker, gjerder og andre stengsler. Vi må minne om at Oslo Konserthus er en offentlig institusjon for at byens innbyggere skal ha et sted å oppleve musikk. I dag gjør byggekåte kremmere eller hvem det nå enn er sitt til å ødelegge dette. Kan ikke noen få slutt på denne galskapen?
