Med bjørneklo

Den Norske Opera & Ballett 9.6.2012 Glinka: Ouverture til Ruslan og Ludmila, Rachmaninov: Klaverkonsert nr. 3 i d-moll, Tsjaikovskij: Symfoni nr. 4 i f-moll, Operaorkesteret, dir.: John Fiore, klaver: Garrick Ohlsson

Med hevet krum hånd som en bjørneklo forbereder han anslaget i ekstranummeret, Rachmaninovs c-moll preludium. Slik opplevde vi hans spill, som kraftig og huggende energisk.

Garrick Ohlsson er en brande av en kar. Hans størrelse går igjen i spillet, her skal det ikke spares, her er det lite rom for de mer spinkle og ømme tonene. Skjønt innledningsvis lot han demonstrativt temaet funkle i mer ydmyke og skjøre former, som en forsmak på de veldige kaskadene vi visste ville komme.

Rachmaninovs tredje klaverkonsert er ikke av de enkleste å spille. Mang en storpianist har gjennom tidene måttet melde pass. Bare den tingen at størrelsen på hendene må være stor nok til å mestre de gigantiske oktav-passasjene på klaveret, sier mye. Og dermed også de nesten uhyrlige tekniske vanskelighetene i konserteng. I tredjesatsen hadde vi på følelsen av at solisten kom til å ‘slå i sunn’ flygelet. Så mektig og kraftig lød det.

Nå kunne ikke den svensk-ættede pianisten klage på størrelsen, hverken fysisk eller i spillet. Så ble det også en framvisning av spill som gikk nesten over vår evne for hva som er mulig.

Garrick Ohlssons spill var utvilsomt det store høydepunktet på denne siste konserten før ferien. Russisk musikk – og russisk fest – sto som tema, noe som ble anslått med den feiende Ruslan og Ludmila-ouverturen i åpningen. Det var heller ikke mangel på bravur vi opplevde i framføringen av Tsjaikovskijs fjerde symfoni.

Tsjaikovskijs kanskje mest spilte symfoni er et sprelsk verk på linje med 1812-ouverturen. Et fulltallig orkester på over 90 klemt sammen mellom prosenniene med Bjøvika-operaens mektige akustikk bak seg forsterker dette. Når de i tillegg viser seg fra en sjelden sprek og opplagt side blir det en opplevelse som mer enn varmer.

Siste konsert før ferien, takk for denne sesongen!