Mendelssohn: Fiolinkonsert, Sibelius: Fiolinkonsert
Sarah Chang – fiolin,
Berlinerfilharmonikerne dir.: Mariss Jansons EMI 7243 5 56418 2 3
Med to CD’er ute på én og samme dag, bestyrker Mariss Jansons sin posisjon som en av verdens mest populære dirigenter i dag. Med denne nye innspillingen av kanskje de to mest spilte konsertene i fiolinlitteraturen kan heller ikke EMI sies å ha bommet på markedet.
Det er derfor litt av et tankekors at Mariss Jansons ifølge Grammophone i dag står uten platekontrakt.
Sarah Chang og Berliner-filharmonikerne gjør en ydmyk tolkning av disse konsertene. Det er mindre ytre bravur framfor inderlighet som preger tolkningen.
Det er en lettelse å høre Chang og orkesteret i Mendelssohns konsert, som dessverre må tåle betegnelsen noe forslitt. For den er kanskje blitt for hyppig spilt og tolket av så mange at den kan etterlate et slikt inntrykk. Men her har vi en tolkning hvor mye av det utvendige er skrellet vekk. Mariss Jansons matcher sin kjølige og analytiske distanse til musikken med et usedvanlig disiplinert orkester og Sarah Changs følsomme inderlighet. Dette møtet mellom klarhet og varme, for å si det slik, gjør denne tolkningen helt spesiell.
Anerledes er det ikke med Sibelius’ konsert. Den reviderte tolkningen som brukes i dag, ble i sin tid urframført av Berliner-filharmonikerne ledet av Richard Strauss. Når vi vet at konserten var et uttrykk for Sibelius’ innerste ønske om å bli den fiolinisten han aldri ble, er det mange tråder som krysser hverandre. Her er det mye freudiansk landskap å vandre i, for å si det slik.
Denne konserten er et konsertopptak fra Philharmonie på slutten av 1996. At det er et usedvanlig lydhørt publikum til stede, er helt sikkert. Eller så må EMI-teknikerne ha gjort en formidabel jobb. For her merkes ikke publikums tilstedeværelse med et eneste host eller knirk. For de som følger p2’s direkte radiosendinger fra norske konsertsaler registrerer jo at hostebyger og tornadoer av hark er den dominerende, og til tider den eneste hørbare lyden.
Men ikke i Berlin. Kanskje er det likevel forskjell mellom konsertsalpublikummet i Grieghallen og Philharmonie?
Også i denne konserten demper Jansons uttrykket. Enkelte partier er knapt hørbare. Og det tilstedeværende publikum lar seg heller ikke høre. Slikt er ikke bare imponerende, det er noe som kaller på betegnelsen fremragende eller disiplinert, uansett hva årsaken er.
Men varmen fra publikum er der, for opptaket tar med seg den første varme responsen fra salen.
Også denne konserten gis en flott tolkning. Fra før har Mariss Jansons en usentimental holdning til Sibelius, i motsetning til Karajans tidligere noe uteskende og nesten pompøse tolkning av den finske komponisten med samme orkester. Det var nesten så man fornemmet at Karajan ville legge inn alle finske furuer og dype sjøer i sine følsomme tolkninger.
Det er imponerende å registrere hvordan orkesteret følger Mariss Jansons i hans oppfatning av Sibelius. Neddempet og klar i uttrykket, uten ytre fajanse og fiksfakserier står Sibelius’ musikk fri for kunstig utadvendthet, og dette gjør at Sarah Chang får anledning til å tolke solistpartiet etter sitt eget hode og med en god del is i blodet.
Det er første gang hun gjør denne konserten på CD. Også denne innspillingen vil stå seg i lang tid framover.
To av de mest populære fiolinkonsertene i en formidabel nyinnspilling. Dette er en CD man ikke kommer forbi.
