Oslo Konserthus 10.5.2012 Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 22, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 10,, Oslo-filharmonien, Krzysztof Urbanski – dirigent, Christian Ihle Hadland, klaver
Den tiende symfonien tilhører rekken av de timeslange grandiose symfoniene Sjostakovitsj skrev, den syvende (Leningrad-symfonien) og de etterfølgende ellevte og tolvte symfoniene. Men i motsetning til de tre andre bærer ikke den tiende noe navn. Den har ikke program – som Leningrad, eller Året 1905 eller 1917. Den er tvertimot utstyrt med komponistens eget navntrekk – i tonene.
Av kombinasjonen Dmitrij SCHostakovitch (etter tysk stavemåte) har komponisten formet et tema som gjentar seg i hele symfonien. Det er dermed blitt en symfoni med et personlig navnetrekk. Sjostakovitsj var ikke bare en genial komponist men også en stor spøkefugl. Midt i alvor og dramatisk anlagte store former tar han seg den frihet å sjonglere med et tema han delvis snur og forandrer. Gjøglende og lekende, som å si at ‘verden forgår, Sjostakovitsj består‘ (Stalin døde i 1953 rett før symfonien ble urframført).
Samme temarekke har han også benyttet i andre verk fra denne perioden. Dette viser en komponist som på mozart’sk vis elegant leker seg med temaene.
Tross spøkefullheten, symfonien er stor og dramatisk anlagt. Den gjør inntrykk med sine sprelske utbrudd og brå skiftninger. Men mest den alvorlige og tunge ettertenksomheten som preger symfonien. Slikt gjør inntrykk – med navnetrekk.
Den svært unge polske dirigenten Krzysztof Urbanski sto i spissen for Oslo-filharmonien for aller første gang. Knapt tredve år er han sjefsdirigent i Trondheim for andre sesongen. Han er et svært sympatisk bekjentskap med sin pønkesveis og friske holdning. Han dirigerer uten partitur og viser at han har musikken langt inne i seg.
Før Sjostakovitsj fikk vi en liflig Mozart anrettet av orkesteret og vår nye storpianist Christian Ihle Hadland. Skjønne toner og vakkert spill som ble godt mottatt av publikum.
