Placido Domingo: Por Amor
(Domingo sings the songs of Augustin Lara)
Arrangementer: Bebu Silvetti Warner WEA 3984 24794 2
Det er sangerne verden vil ha. Av klassisk musikk på CD eksisterer nesten en ubegrenset etterspørsel etter gamle og nye innspillinger med heltetenorene og de lyrisk-smektende sopranene. Kulturspeilet omtaler de viktigste innspillingene i høst.
Med store forbokstaver har Placido Domingo tidligere i høst gått ut og sagt at popmusikk er noe av det verste han vet.
Det gjorde han sikkert i trygg overbevisning om at ‘popmusikk’ har han aldri bedrevet selv. Den stadion-virksomheten som Tretenorene har drevet med basis i de siste åtte års fotball-VM er slettes ikke ‘popmusikk’.
Det er ifølge ham selv heller ikke denne nyinnspilte CD’en, med tekst og musikk av Augustin Lara. For Lara er opphavsmannen bak en slik tenorsuksess som Granada.
Man er altså i trygt farvann – det være seg den ene eller andre definisjonen man velger.
Men jeg vil kalle dette popmusikk. Ikke fordi Domingo gjør det – men fordi jeg kan ikke se annet enn at dette er døgnfluemusikk, gjort med akkompagnement til søvnig bass og trommer – og hvis Tretenorene gjør Granada på sine konserter og slik musikk følgelig sett er bortdefinert fra begrepet ‘pop’, vil jeg heller påstå at da er det ‘pop’ Tretenorene bedriver.
Men ikke for å gå alldeles vill i definisjons- og begrepsjungelen: til popmusikk å være er dette behagelig, latinsk og velsmektende. Domingo har tross alt en stemme. Men at det utfordrer musikalske ganer og gir store opplevelser, er en langt annen sak.
Så når operasjefen i Washington og den kunstneriske rådgiveren for operaen i Los Angeles – og verdens sannsynlig fremste lyrisk-dramatiske tenor i dag – velger å bekjempe popmusikk, gjør han det nettopp med popmusikk.
Velbekomme!
