Oslo Konserthus 18.11.2004 Nørgård: I Ching/For a Change , Mahler : Symfoni nr. 5,Oslo-filharmonien, Eirik Raude – slagverkinstrumenter, Dirigent: Lawrence Renes
Lawrence Renes var den unge dirigenten som steppet inn etter sykdomsforfall fra Chailly i Concertgebouw for ti år siden, og som fikk sitt gjennombrudd med dette. Det er laget en TV-film om begivenheten som også er vist på norsk TV. Men hans utvilsomme musikalitet og dyktighet til tross, Mahler ble kanskje et nummer for stor for ham i går kveld.
Energi og vilje ble lagt i hans ledelse av symfonien, men vi savnet så avgjort mer tyngde og helhet i verket. Kanskje må noe skrives på hans ennå unge alder, for viljen til å gjennomføre Mahler var det ingen ting å si på, og det var mange flotte detaljer ved framførelsen.
Vi er kanskje blitt bortskjemte gjennom mange år med Mariss Jansons‘ Mahler, for opplevelsene med Mahler og Mariss Jansons sitter ennå sterkt i, også med denne symfonien. Dessuten har dette orkesteret mer enn forutsetningene til å gjøre store framføringer av Mahler med ulike dirigenter, noe vi har erfart flere ganger.
Men kan man betrakte Mahler som “ren” musikk? I den femte symfonien har han jo lagt konkrete naturbeskrivelser eller helte- og sakrale forståelser til side og komponert sin første store symfoni med bare “ren” musikk. Pierre Boulez tar sterkt avstand fra følelser i musikken og han har gjort en del fremragende innspillinger av Mahler. Han er den meget erfarne dirigenten som kan meise fram slikt timelangt stoff ut fra en nærmest strukturell tilnærming til helheten. Likevel er det følelsene våre som Mahler appellerer sterkest og mest umiddelbart til.
Litt for sukkersøtt og kanskje forslitt kunne Adagiettoen (filmmusikken fra Døden i Venedig) virke, men den står på egne ben mellom to mektige satser og har også sin misjon å fylle som ‘vakker’ musikk.
Om vi savnet dramatikken i går kveld måtte vi desto mer nyte det store og mektige klangbildet som ble budt oss. Og det var virkelig noe å sette pris på. Orkesteret på så å si full størrelse fikk vist seg fram fra sin beste side med en svært god klang i Mahler og det er en opplevelse å oppleve varmen vi møter hos strykerne. Slike øyeblikk av skjønnhet blir sittende lenge i oss. Da setter vi også større pris på de disiplinerte brummene fra den harde messingen som kontrast.
Erik Raude hadde utstyrt seg med et ikke lite batteri da han skulle framføre Per Nørgårds komposisjon I Ching/For a Change for slagverk og orkester i går. Utstyret var imponerende og et par ganger kunne energien nesten virke som en Ginger Baker på en Cream-konsert.
Komposisjonen er basert på fire heksagrammer fra den årtusen gamle kinesiske boken I Ching. Denne skal danne et bilde av livets og tilværelsens forskjellige nivåer.
Vi kjenner hverken disse heksagrammene eller er dessverre noe særlig dypt inne i forståelsen av kinesisk tenking. Mye av den indre mening med verket gikk oss derfor hus forbi. Likevel må vi si at det var besnærende å høre de mer rolige delene av verket. Samspillet mellom solobratsj og slagverk var fascinerende.
Andre ganger kunne orkesterinstrumentenes tydelige bevegelser i kvinter og Erik Raudes handtering av de mektige og mindre store tempelgongene gi assosiasjoner i mer konkret retning av verkets orientalske tilnærming. Et avgjort morsomt pluss var når solisten svarte seg selv vokalt.
Et poeng i går var den påtakelig store andelen av ungdom i salen. At de var kommet for å høre Erik Raude var utvilsomt. Etter pausen hadde noen av dem forlatt sine plasser. De gikk glipp av en Mahler som uansett ble en stor opplevelse.
