Med spensten i behold

Oslo Konserthus 12.4.2012 Zemlinsky: Die Seejungfrau, Dvorák: Symfoni nr. 7, Oslo-filharmonien, dir.: James Conlon

Spensten er det fortsatt ingen ting i veien med. Der Oslo-filharmonien for tyve år siden under Mariss Jansons‘ ledelse imponerte oss med noen saftige Dvorak-symfonier, den syvende ikke minst, har de fortsatt grepet. Spensten sitter i blodet – og ut til ytterste fingerledd, for å si det slik. Det var også det som var det avgjørende i framføringen av denne symfonien i går. Det ble en heidundrandes framføring som satte oss i et uvanlig godt humør.

Riktignok var det enkelte deler av framføringen som kunne tyde på skyndsomhet, særlig den manglende intensiteten i annensatsen. Men når vi opplevde den feiende tredjesatsen og en herlig finale som vi gjorde i går, blir slike små heftelser bare for bagateller å regne.

Vi husker ennå hvordan Mariss Jansons sprakk opp i et jublende seiersglad ansikt – ja! – etter dobbeltstrek i denne symfonien den gangen for tyve år siden. Noe slikt kunne vi fortjent i går også. Men det holdt lenge med den varme, livsgladhet og friskhet framføringen av denne symfonien ga oss i går. Det er slikt som gjør hverdagen til en glede!

Et nærmest mahlersk toneunivers fylte oss før pause. Jevnaldrende Zemlinsky rakk riktignok sin rival knapt til skuldrene men med sitt symfoniske dikt etter HC Andersens Havfruen hadde han i hvert fall gitt oss et verk som til en viss grad står seg for ettertiden og gir en fornemmelse av den senromantiske verdens mystifiserende og fantasiskapende toner på begynnelsen av 1900-tallet.

Litt tjukt i klangene av og til – ikke ulikt Richard Strauss i så måte – var dette en orkesterkomposisjon som bar fram stor skjønnhet. Havstemninger, bølgeskvulp og svale vinder strøk hen over oss. Sistedelen etterlot oss i stor undring og med et spørsmålstegn. For det uforløste, uoppnådde, slik originalfortellingen også gjør? Kanskje var det også et hint slik legenden sier, om at komponisten så sin egen situasjon som Mahlers rival i deres felles beundring for den unge kvinnen Alma på denne tiden, en kamp hennes komponistlærer tapte for den store og navngjetne dirigenten.

Sant eller ikke sagt, legender er en del av musikken og bidrar til å gjøre den levende.

En liten bi-ting: vi har de siste månedene notert oss for den store framgangen som er gjort i Konserthuset med å skape et nytt og varmt lydbilde samt å gjøre det visuelle inntrykket bedre. I går var det nesten som vi var falt tilbake til tidligere tiders begredelighet. Akustikkens veier er i sannhet uransakelige.