Oslo Konserthus 13.10.2006 Sjostakovitsj: Klaverkonsert nr. 2 F-dur, Symfoni nr.. 7 “Leningrad”, Bergen Filharmoniske Orkester, klaver og dirigent: Andrew Litton
Alle de som ville se og bli sett av det Oslo-bosatte Bergen fylte Oslo Konserthus i går. Hansabyens symfoniorkester hadde tatt seg veien over fjellene for å gi nok en demonstrasjon på hvor eminent det er blitt under sin amerikanske ledelse.
Denne gangen var det 100-års jubilanten Sjostakovitsj som sto på programmet, komponisten som ble hånet og sett ned på av de finere fine forståsegpåerne i Norge så sent som for 30-40 år siden, han som man oppfattet skrev ‘plakat’musikk og ikke så seg unntatt fra å ta i bruk de mest banale og vulgære sjablonger etter sin streben på å behage de kommunistiske makthaverne i datidens Sovjet.
Overbevisende ble det. Sjostakovitsj framsto i all sin velde med sin mektigste – og lengste – symfoni, propandamusikk ment for å være nettopp propaganda. Med sine åtte slagverkere og seks basuner og trompeter pluss tuba var det en symfoni som var stor i enhver forstand, det gjallet og slo i tak og vegger i Oslo Konserthus så selv Høyre-ledere og kjente navn fra Bergens-fiffen måtte bli berørt av slik propagandastisk velde. Men da var da også denne symfonien den gangen (på ‘godkjent’ hold i USA i 1942-43) akseptert som et felles propagandaverk skrevet for å knytte de allierte tettere sammen i kampen mot den felles fienden, nazismens brutale voldsmakt og herjinger.
Bevisst var nok Sjostakovitsj i å forme sitt store symfoniske verk nesten som et stort symfonisk dikt i den mahler’sk gedigne førstesatsen. Ikke bare hadde komponisten, selv brannsoldat den første tiden under den 900 dager lange beleiringen av Leningrad, tilegnet symfonien det kjempende og heltemodige Leningrad, han var også påpasselig med å forme musikken slik at den kunne passe dette bildet.
Stalin og makthaverne i Kreml så med en gang hvilket gedigent redskap denne symfonien kunne bli i propagandaens tjeneste. De sendte Sjostakovitsj fluksens av sted langt bak frontlinjene, nesten til Sibir kunne vi omtrent si, slik at han trygg for nazistisk terror, kuler og granater som tok livet av en femtedel av byens befolkning fortsatt kunne skrive musikk som dette. Hvilket han gjorde, for den åttende symfonien, den virkeligeLeningradsymfonien, kom året etter med sine bomber, granater og skjærende ulyder av flerrende stål og metall.
Det var først mange år etter, i trygg avstand fra Stalins død, at det ble antydet at komponisten hadde begynt å komponere den syvende symfonien mange år før den store fedrelandskrigen blitzet inn over de russiske slettene i 1941. For symfoniens mektige førstesats – som i klar motsetning til de tre øvrige satsene virker formfullent og gjennomarbeidet i detalj – kunne umulig bli fullført bare noen måneder etter at krigshandlingene startet, med kontinuerlige angrep rundt seg og av en komponist som selv tjenestegjorde som brannsoldat.
Da kommer erkjennelsen om at det groteske støvletrampmotivet – det man dengang oppfattet som trampende nazistiske tropper som voldtok det fredelige Sovjet – kanskje kunne være ment som noe annet. Ja, så langt gikk tolkningene at en senere sjarlatan som Volkov etter komponistens død hevdet at han i all ‘hemmelighet’ hadde fått opplysninger (dagbøker) om at denne musikken egentlig tegner et bilde av tredvetallets Russland, voldtatt som det var av Stalin og kommunismen.
Uansett er det et stort bilde Sjostakovitsj tegner opp. Først lange brede toner, kanskje skildringen av det fredelige Russland før herjingene og tragedien satte inn, så det vulgære og banale motivet som vokser og vokser til overveldende styrke før det i satsens klimaks blir ‘nedkjempet’ av det ‘heltemodige kjempende’ folket.
Det er en symfoni av så store dimensjoner og med en slik voldsom uttegning at vi slåes rett til jorden av det kraftige inntrykket den gjør, uansatt hva komponistens måtte legge i tonene. Men at han følte sin dedikasjon – til det kjempende og heltemodige Leningrad – med hjertet, er det ikke tvil om. Det er også noe av dette som skaper det store inntrykket, at denne symfonien var skrevet av en som selv sto midt oppe i de daglige kampene, at her framstilles menneskelig smerte og tragedie med alle musikkens effekter.
Bergen Filharmoniske Orkester, før i tiden Harmonien, har tidligere vist at de under sin unge amerikanske og energiske sjefsdirigent Andrew Litton, har opplevd en slags ny vår. De spiller til og med på høyden av det internasjonalt langt mer berømte orkesteret man vanligvis hører på samme podium. Men da må man også legge til at Bergen Filharmoniske Orkester er blitt anerkjent som det ene av våre to nasjonalorkestre. Det er når vi hører dem i en så stor framføring som denne at vi forstår hvor riktig dette er.
Visuelt gjør orkesterets suksess med å plassere paukene så sentralt nesten foran orkesteret. Dermed bidrar det med på å levendiggjøre musikken.
Det var imponerende å oppleve hvordan Andrew Litton holdt konsentrasjonen og energien oppe i den nesten halvannen timen det tok å framføre symfonien. Ikke bare i de sterke og voldsomme utbruddene, men også i de finere og langt mer avstemte lyriske partiene som enslig fløyte mot strykere.
Leningrad-symfonien ble en av de aller største opplevelsene – den største? – til nå i denne konsertsesongen i Oslo Konserthus. Men vi må ikke unngå og få med at Andrew Litton og orkesteret gjorde en feiende og habil framføring av komponistens andre klaverkonsert i F-dur før pause. Sjostakovitsj dediserte denne til sin sønn Maxim som på denne tiden (1950-tallet) holdt på med sine musikkstudier. Spøkefuglen fornekter seg ikke. Konserten, særlig sistesatsen, er rett og slett sammensett av fingerøvelser for piano, de etydene og småstykkene av Czerny og andre som enhver klaverelev daglig må slite seg gjennom. Elegant transponerer ‘vår tids Mozart’ dette ut i konsertante vendinger, blandet som denne konsert er, sammensatt av de mest vulgære og sjablongaktige effekter, men likefullt sjarmerende og hjertevarm musikk. Da kan vi heller la oss smelte av komponistens frodige fantasi og vakre partier.
Andrew Litton ledet selv den elegante framføringen fra sin plass ved flygelet.
Men gårskvelden var først og fremst framføringen av en stor symfoni, spilt av et bokstavelig talt stort symfoniorkester.
