Det er to ting som slår deg ved denne innspillingen: (1) Orgelets enorme kraft. Det gjør Griegs verk til et atskillig mektigere musikkstykke enn det normalt låter som og (2) Geirr Tveitts hardingtoner framstår med en melodisk og enkel skjønnhet på en helt annen måte enn i orkester- eller klaverutgavene. En riktig kombinasjon – Grieg sammen med Geirr Tveitts verk: Med naturens opprinnelige urkraft i møte med fossefall og uvær på sjøen.
Edvard Grieg: Ballade i form av variasjoner over en norsk folkevise op. 24, Geirr Tveitt: Utdrag fra Hundrad Hardingtonar, Nils Henrik Asheim – orgel, arrangert fra klaver til orgel av Nils Henrik Asheim, LAWO 2018 LWC 1151
Det tordner og drønner der Grieg lar sine variasjoner over ‘den nordlandske bondestand’ tone fram. Verket blir et helt annet enn det du vanligvis hører det som – som et klaververk. Her trår fjellets granittharde kraft til i mektige utladninger av lyd – Lyd – LYD. Det låter himmelsk og nesten overnaturlig. Melodien er fra Valdres mens teksten er fra Nord-Norge.
Jeg må innrømme at samme kraften kommer ikke fram i arrangementet av Hardingtonanene til Geirr Tveitt. Her framstår stykkene som mer puslete i forhold. Men hvorfor ikke? I dette utvalget er det den melodiske skjønnheten, enkeltheten, som tar deg.
Hardingtonane er først og fremst kjent for sin mesterlige orkestrering og noe av verket går etter min mening tapt med å transkribere det til orgel selv om ‘fossaduren’ faktisk ga meg noe jeg tidligere ikke har hørt. Og avslutningsverket ‘Folgefodne’? Her hører du også noe du aldri har vært borti før.
Denne skiva bør utstyres med samme etikette som Rolling Stones-skivene: Må spilles høyt!
Som det heter i den opprinnelige teksten:
Her e’ vel fjellåt å fullt a’ stein,
men åsså, åkra å enge.
Å her e’ skoga å dala rar’,
å elv å vatn – så kristelklar,
å kval å kveita å sei å tosk
å sill å steinbit å flynner
For den som vil vite det: orgelet står til daglig i Stavanger Konserthus.
