Oslo Konserthus 1.11.2007 Camille Saint-Saëns: Cellokonsert nr. 1, Igor Stravinsky: Suite fra Pulcinella, Sergej Prokofjev: Suite fra Romeo og Julie
Oslo-filharmonien, Heinrich Schiff – dirigent og cellosolist
Det var utvilsomt Prokofiev og hans Romeo og Julie-musikk som ble denne konsertkveldens store opplevelse. Et besøk av en fremragende cellist som delte seg mellom å spille og være dirigent måtte finne seg i å stå i skyggen, i hvert fall for sine solo-prestasjoner.
Det var etter pause når Prokofievs mektige dystre klanger tonet majestetisk ut for oss at vi for alvor ble bergtatt. Hvilken kraft det er i denne musikken! Det er noe helt annet å høre et 100-manns stort symfoniorkester med en av verdens ypperste messingseksjoner framføre en musikk som dette enn et operaorkester stuet ned i en trang orkestergrav. Musikken er riktignok skrevet for ballett men den er i høyeste grad dramatisk og filmatisk.
Denne balletten er den mest framførte av de store russiske mestrene etter Svanesjøen. Det sier det meste. Prokofiev skriver i moderne stil, men han glemmer ikke sine valser. Det er bevegelse og liv over den fascinerende musikken. Og dramatikk. Stor dramatikk. Facinerende er også tidskoloritten. Balletten ble en stor suksess i den tidens Sovjet. Vi skriver 30-tall og Moskva-prosesser. Men klassisk ballett, i hvert fall over et klassisk tema, parret med filmatisk dramatisk musikk som kunne matche Sovjet-ledernes krav til sosialrealisme, gjorde suksessen selv om det må tilføyes at urframføringen fant sted i Brno i sin tid fordi Bolsjoi-musikerne rett og slett fant musikken for vanskelig å spille!
I Oslo-filharmoniens hender låt det virkelig stort og kraftfullt. Vi skal ikke glemme at de spilte inn denne musikken på en CD med Mariss Janssons for noen år siden.
Heinrich Schiff fikk salen til begeistring med denne musikken. Det var altfor tydelig at mye av forberedelsene til kveldens konsert gikk med til den dramatiske utformingen av Prokofievs mest spilte verk. For Stravinskij lød merkelig blass før pause. Intensiteten manglet på tross av mange gode enkeltprestasjoner fra strykerne.
Og den innledende cellokonserten av Saint-Saëns ble også en forbigående episode i sammenlikning. Riktignok er ikke Saint-Saëns’ første cellokonsert det største verket som er skrevet for cello, og man kan mistenke komponisten for å ty til altfor mange utvendigheter som skal fri til det populære, men det lar seg ikke nekte at Heinrich Schiff har en praktfullt tone i sin cello. Hans elegante løp fascinerte også med sin eleganse.
Men han hadde gitt seg selv en nesten umulig oppgave. For å dirigere fra sin plass som solo-cellist blir vanskelig, fremragende spill til tross. Heinrich Schiff ser umiddelbart godslig bamsete ut, men til kveldens konsert var han åpenbart sterkt nervøs.
Da var det godt at han hadde Prokofiev i bakhånda. Publikums reaksjon var også hjertelig og ekte. Her opplevde vi det helt store i framføring og ledelse!
