Oslo Konserthus 18.10.2007 Ludvig Irgens-Jensen: Passacaglia, Jean Sibelius: Kullervo – korsymfoni, Oslo-filharmonien, Lilli Paasikivi – mezzosopran, Jorma Hynninen – baryton, Otaniemen Kaiku, Guldbergs Akademiske Kor, Oslo-Filharmoniens Kor, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Det ble en stor kveld med mektige Kullervo og Sibelius i går. Lagt i hendene på Jukka-Pekka Saraste ble det en uforglemmelig opplevelse. Bevares for et grep sjefsdirigenten har på dette verket! Vi har hørt det framført før med Oslo-filharmonien og vi har lyttet gjennom noen CD-innspillinger av det, men må ærlig talt si at dette ble en opplevelse av det helt store.
Sibelius’ over time-lange korsymfoni er også hans desiderte største og mektigste verk. Det ble påbegynt under hans studiedager i Wien og fullført hjemme i Finland. På denne tiden holdt han på å lære seg finsk – Sibelius var født i en svensk-språklig familie – og kom også over Kalevala-diktningen, et tradisjonelt rune-epos som kom til å bety mye for ham og som også har nedfelt seg i andre verk fra hans side om enn ikke i slike gigantiske former som i dette verket. Med Kullervo skrev han finsk musikkhistorie for det var første gangen noen hadde tatt sagn og delvis toner – Sibelius gjør bruk av noen av de opprinnelige rune-sangene – og omplantet det til kunstmusikk.
Han var midt i tyveårene da verket ble urframført i Helsinki i 1892. Selv om det ble entusiastisk mottatt og umiddelbart oppnådde nye framføringer ble han selv noe skeptisk til det og forbø senere framføringen av det så lenge han levde, og det var til langt ut på 1950-tallet. Det er først i de senere tiårene at dette verket har stått fram og er blitt skikkelig kjent. Verket signaliserte også starten på et økende nasjonalistisk engasjement i Finland.
Verket beskriver helten Kullervos sørgelige sjebne etter at han forsent oppdager at han har forført sin egen søster. Mannskor – i går var det bruk av tre – er tidelt rollen som forteller og to sangere skal framstille det dramatiske møtet mellom helten og hans søster. Verket har sterkt ungdommelig og ekspressiv kraft, og Sibelius kom aldri til å skrive noe liknende senere. Det er også mye av hans tid i denne musikken, da han begynte å skrive førstesatsen hadde han hørt en framføring av Bruckners tredje symfoni og var mektig imponert. Ren heltemusikk, som hos Richard Strauss, opptrer i fjerdesatsen.
Vi understreker igjen: dette var først og fremst Sarastes store kveld. Selv to så fremragende sangere som Lilli Paasikivi og særlig Jorma Hynninen må finne seg i å stå i skyggen av den fremragende måten han ledet framføringen på. Han ga det dramatisk tyngde og dempet mannskorene såpass at de ikke framsto med testestorone gutturale utbrudd, noe som partituret lett gir adgang til. Balanse og dramatikk er stikkordene for dette som ble en stor Finlands-kveld. Og bevares hvor fremragende Oslo-filharmonien spiller under hans ledelse!
Som oppvarming fikk vi høre Irgens Jensens Passacaglia, i sammenlikning med Sibelius et klart mer pistrete verk. Men bevares, dette er også en komposisjon med store dimensjoner i seg. Komponisten blir nesten bruckner’sk på slutten da han lar verket avslutte etter endt trippel-fuge med en mektig koral-liknende coda.
Før selve konserten ble populære Randi Stene overrakt årets Sibelius-pris.
