Mektige Sjostakovitsj

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 14.2.09 Jubileumskonsert Den Norske Opera 50 år – von Weber: Ouverture fra Oberon, Beethoven: Klaverkonsert nr 4, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 10, Operaorkesteret, dir.: Alexander Lazarev, John Lill – klaver

Han gjorde en snublende entre fra prosenniet nesten så en kunne ha mistanke om at den russiske dirigenten hadde styrket seg på en stivert eller to før oppgaven. Men det tok ikke lenger tid enn til den første tutti’en i von Webers ouverture før det var på plass og Alexander Lazarev fikk vist hva som bor i ham og hvilket eminent grep han har om orkesteret og dets musikere.

For det er nettopp dette som særpreger ham. Han eier en sterk evne til å gå inn i musikken og få musikerne med seg. Denne enestående kontakten har den tidligere kunstneriske lederen for Bolsjoi-teatret tatt med seg ut i verden. Vi husker ennå hans legendariske opptredener med Oslo-filharmonien på slutten av 90-tallet. Da gjorde han noe nær en veritabel sensasjon med den fjerde symfonien til Sjostakovitsj.

Sjostakovitsj sto også på programmet i går. Det ble en mektig opplevelse. Den tiende symfonien er den symfonien hvor Sjostakovitsj lar tonespråket tale uten noe fastlagt program eller innlagt sosialrealistisk mening med solister og kor. Det er også den symfonien hvor han bokstavelig talt lar sitt personlige tonespråk, rettere sagt sitt navn, framtre i overbevisende og kraftig forstand. Tonerekken D-Ess-C-h (Dmitrij SJostaCovitsjH) er også initialene (på tysk) i hans navn, et tema han leker seg med gjennom hele symfonien – først hørt svakt i fløytene – og som klarest trer fram i all sin klarhet og enkelhet i tredjesatsen hvor konsertmester Ole Bøhn spiller det helt alene helt mot satsens dobbelstrek. Sjostakovitsj brukte sitt personlige navnetema på flere av sine komposisjoner fra denne tiden. Han leker seg også med andre tonerekker av initaler. Hans elev Elmira Nazirova får sitt navn tegnet i et hornsignal. 

Symfonien som helhet er stor og mektig. Den brenner seg inn i oss med sin veldige dramatiske tyngde og ikke minst med sin store orkestrale pallett. Ikke rart at publikum i går var fra seg av begeistring over hva de fikk oppleve.

Han fikk godt følge av et stort – i alle henseende – operaorkester. Hvor usedvanlig godt det lyder i en slik full symfonisk størrelse under Bjørvikas fenomenale akustikk og i hendene på en russisk magiker!

Det gjør godt å høre Sjostakovitsj med sin skurrende piccolofløyte, banale leketøysmelodier men likevel kraftige fanfarer og sterke orkestrale utladninger. Hans bulder og bråk og burleske plakateffekter blir satt i en dramatisk ramme og gitt en symfonisk helhet. Resultatet blir en mektig opplevelse for oss som hører på.

Vi er av dem som ikke har problemer med å nevne Sjostakovitsj som en av det forrige århundres aller største symfonikere – på linje med eksempelvis Mahler. Men han har en dimensjon som du ikke finner hos Mahler: hans galskap og evne til å se verden på tvers. Dessuten den veldige bruken av slagverk. Slagverksrekken helt bakerst i orkesteret fikk store muligheter for å utfolde seg i den nærmest demoniske annensatsen i går, en sats som flere tolket som et bilde på Stalin (ikke ‘sprudlende’ og ‘optimistisk’ som programmet skriver).

Mye kan tale for at Sjostakovitsj kunne oppfatte seg som en slags jurodivyj, et menneske som ser og hører det andre ikke kan se og som uttrykker seg gjennom paradokser, en anarkist og individualist som spotter og håner men samtidig er fri for represalier. For ingen tør røre ham.

Det er også kontrastene og det råfrekke som er mye av hans særpreg, som bruk av av konsonantene i navnet sitt. Men også den raske vekslingen mellom lys og skygge, skjemt og alvor, ‘liv og død’.

Programmet gjør et nummer av at denne symfonien ble raskt skrevet etter Stalins død i 1953. Dette er sannsynligvis feilaktig. Symfonien ble påbegynt lenge før Stalins død, sannsynligvis alt i 1950, noe vi kjenner fra ytringen som pianisten Tatjana Nikoleva har gjengitt etter deres felles tur til Dresden i 1950-51 (‘i dag har jeg ikke fått skrevet noe preludium, jeg har vært opptatt av min tiende symfoni‘). Men symfonien ble riktignok raskt gjort ferdig i 1953.

Da de første tonene til Beethovens fjerde klaverkonsert nådde fram til oss, måtte vi stusse. Var det noe galt med klaveret? Hadde det stått ute på brygga til lufting en halvtime før det ble rullet inn? Faktisk lød det ikke bra, men ustemt var det jo ikke.

Vi mente etterhvert å finne grunnen. At klaver og orkester opptrer med så klart forskjellig lyd – den ene “kald” og den andre “varm” – mener vi rett og slett må tilskrives akustikken. Den har til nå vist seg perfekt i alle henseende. Ikke minst opplevde vi dette i går – i Sjostakovitsj-symfonien.

Til tross for dette ble det en fengslende konsert. I annensatsen begynte orkester og klaver å ‘snakke’ med hverandre, den ene alvorlig og myndig, den andre med et lysere og enklere språk: ‘la meg spille disse skjøre og vakre tonene…‘

Dette var en jubileumskonsert for å markere at Den Norske Opera nå er femti år. Hvilket jubileum de feirer med slik grandios orkesterlyd i et slikt enestående bygg som knapt har sitt like i verden!