Mektige Sjostakovitsj

Oslo Konserthus 29.4.2010 Beethoven: Klaverkonsert nr 4, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 11 ‘Året 1905’
Oslo-filharmonien, Jonathan Biss – klaver, Alan Buribajev – dirigent

Den mektige symfonien til Sjostakovitsj satte publikum i nærmest sjokkartet tilstand etter den timeslange framføringen i går. Det er nærmest litt merkelig å oppleve det borgerlige norske publikummet anno 2010 falle helt i staver og være sterkt berørt av denne nesten filmatiske musikken som skildrer viktige politiske begivenheter i Russland i 1905 og som derved førte fram til revolusjonen ti år senere. Opprinnelig så man på denne symfonien her i Vesten som et programverk spekket med plakatmusikk og billige kommunist-effekter.

Slik kan tidene forandre seg. For slik Sjostakovitsj ble oppfattet for femti år siden, ser man ikke på ham i i dag. Nå anerkjennes ham som den som løftet den symfoniske arven etter Mahler, og noen (Willliam Walton) mener han endog var det forrige århundres største komponist. Noe av grunnen til at han etterhvert ble akseptert her i Vesten kan også skyldes to tidligere sjefsdirigenter i Oslo-filharmonien som i alle år har vært utrettetelig i å framføre hans musikk. Mariss Jansons har vokst opp med den og for Andre Previn ble det en viktig inspirasjon for hans egen musikk. Begge har gjort viktige innspillinger av hans symfonier.

Den ellevte symfonien er et mektig verk. Det inngår sammen med den syvende, Leningrad-symfonien, og den etterfølgende tolvte, Året 1917, i rekken av hans store programmatiske symfonier som har historiske og politiske begivenheter som utgangspunkt. Men som med det meste med Sjostakovitsj har skrevet er det en skygge, en dobbelthet. Komponisten kunne si én ting, og mene det stikk motsatte. Å opptre i form av paradokser – som en slags jurodivyj, en sagnfigur i tradisjonell russisk religiøs overtro – var noe som kjennetegnet ham. Derfor er det ikke usannsynlig at komponisten like gjerne kunne ha begivenhetene i 1956 for øynene da han skrev symfonien. Sovjets innmarsj i Ungarn passet som hånd i hanske til det programmatiske forløpet i symfonien. Det er også denne symfonien hvor han står nære sin forgjenger Mussorgskij, jfr.den store massescenen i Boris Godunov.

Uansett er det musikken som her gjør et mektig inntrykk. Du blir nærmest slått til jorden av de veldige utladningene dette stoffet gir. Musikken er programmatisk så sterk at det er ikke umulig å unngå og høre hvordan skuddsalvene faller og folkemassene løper for livet i den mektige annensatsen som skal skildre begivenhetene “den blodige søndagen” i St. Petersburg i januar 1905 da tsarens tropper meiet ned tusenvis av demonstrerende. Du nærmest ser for deg flyktige svart-hvitt bilder med løpende skygger av mennesker i vill flukt nærmest som i en Eisenstein-film.

Så kommer sørgemarsjen, først i bratsjene. Sangen er en revolusjonær sørgesang, “Dere falt som ofre“, som ble mye framført under oktober-revolusjonen. Den er også delvis kjent her hjemme og brukt i første mai-sammenheng.

Dette er mektig og stort. Det er viktig historie. Mer enn noe annet viser denne symfonien hvilke enorme emosjonelle krefter musikken eier. Musikken gjør like stort inntrykk på det velsituerte velstandsmennesket anno 2010 som den har gjort i alle år siden urframføringen i 1957.

Mye ros må gies til dirigent og orkester. Men vi syntes ikke ellers sympatiske kazakstanske Alan Buribajev helt fikk utløst dramatikken i Sjostakovitsj store verk. Selv stamping med foten når Folket Marsjerer Mot Tyranniet hjelper ikke. Det hellet for mye mot Brahms.

Før den mektige musikken til Sjostakovitsj fikk vi opppleve den unge amerikanske pianisten Jonathan Biss i Beethovens fjerde klaverkonsert. Han var et sympatisk bekjentskap som tok oss gjennom denne konserten hvor det stilles store krav til orkester og utøver i å lytte til hverandre og utfylle hverandre. Mange ser på denne konserten ikke uten grunn som Beethovens kanskje mest interessante.

Stor begeistring og det vanket ekstranummer med Schumanns søkende og innadvendte ‘Der Dichter spricht‘.