Mellomkrigstiden

Jan Guillou: Mellom rødt og svart, Vigmostad og Bjørke forlag 2013, 415 s.

Motsetningenes tid. Harde konfrontasjoner. Rødt til venstre, svart til høyre, frontlinjene er klare.

Det er tiden mellom de to verdenskrigene som Jan Guillou skildrer i den tredje boka om brødrene Lauritzen fra Bergen, de som skulle erobre det nye århundret med den nye tids teknologi. Det starter med bygging av Bergensbanen over Hardangervidda og i årets bok med handling fra 1920- og 30-tallet opplever vi den gryende fascisme som til slutt slår ut i barbari og forferdelse.

Ved krigsutbruddet i 1939 slutter denne boka. Vi må vente til neste år før vi får lese mer om den etterhvert omfangsrike familien Lauritzen. Vi aner konturene av flere dramatiske tilspisninger i denne familien.

Men årets bok er dessverre ikke som fjorårets, Dandy. I denne boka hadde Jan Guillou et sentralt tema som han mer eller mindre holdt seg til. I årets bok blir det mer utflytende. I tiden mellom verdenskrigene skjer det mye og det er mye å beskrive, men vekten er lagt på å beskrive familien Lauritzen. Brødrene danner store forretningsforetak henholdsvis i Berlin og Stockholm. I Tyskland får nazismen veksvilkår gjennom arbeidsløshet og hat-propaganda. I Ådalen i Sverige skytes streikende arbeidere.

Det sier seg selv at epoken inneholder så mange dramatiske hendelser at det nesten blir umulig å framstille dem i romans form. Jan Guillou løser dette ved kortfattede nærmest filmatiske glimt fra denne tiden, gjerne med års mellomrom. Slik hopper vi fra Berlin til Stockholm og Saltsjöbaden og tilbake, for den saks skyld fra den ene regattaen til den andre. Persongalleriet er rikt. Foruten de tre brødrene og deres familie, opptrer den ungdommelige og slanke utgaven av Herman Göring og den unge dramatikeren og himmelstormeren Bertold Brecht i handlingen, for sistnevntes del ikke uten noen morsomme poenger.

De aller yngste i familien blir fenget av den tids høyre-radikalisme, den framvoksende nazismen som etterhvert kom til å sette verden i brann. Vi møter Bergens-brødrene også fra den sportslige siden, i seilerregattaer i Sverige, på Hankø og i Kiel. Ikke overraskende innrømmer forfatteren at her har han brukt sin egen bestefars historie som forbilde.

Jo mer vi leser om livet i rikmansstrøket Saltsjöbaden, jo mer forstår vi at det er sin egen familie forfatteren skildrer. Selv er han (foreløpig) for ung til å gå inn i handlingen men det ligger såpass mange hint her og der til hans bakgrunn, ikke minst kjenner vi igjen noen av karaktertrekkene fra hans tidligere bøker, at skildringen av Lauritzen-brødrene blir som en slags slektskrønike.

Intet galt om dette. Mye av vår tids litteratur dreier seg om slekt og egne opplevelser. Men da må personene ha dybde og evne å engasjere!

Dette er svakheten, årets bok engasjerer ikke meg. Mange avsnitt handler om lange måltider og bordplasseringer, noe som også i Hamilton-bøkene var usedvanlig kjedelig å lese om. Nå er riktignok de finere vinårgangene kuttet ut, men dette trekker uansett ned. Du blir lite engasjert av personene og hva de gjør og ikke gjør. Persontegningene blir rett og slett for endimensjonale.

For å ta det bra først: Skildringen av det som skjer i verden er tegnet med stor hånd. Man trenger ingen dypere psykologiske vinklinger for å se hva som skjer. Slikt er Jan Guillou fremragende til, som vi også så i bøkene om Arn. Han skriver godt og fengslende om begivenhetene på tredve-tallet. Du kjeder deg ikke, på tross av middagsmåltidene.

Men likevel: jeg savner så absolutt at forfattere kunne tørre å bli mer sølete på beina ved å våge å skrive om et arbeiderklassemiljø på 30-tallet med alt hva som fantes der av håp, fortvilelse, klassekamp og nød. Selve vinklingen med å beskrive overklassens liv fengsler ikke meg. Og ser man stort på det, kan man neppe si at den aristokratiske overklassen på Saltsjöbaden var den kraft som drev historien framover!

Det sier mye om forfatterens egen klassebakgrunn at disse tyve viktige årene i menneskehetens historie årene dreier seg mest om bordplasseringer. Beklager.