Menn i mørket

Asbjørn Sunde: Menn i mørket, Spartacus forlag 2009, 239 s.

Max Manus-filmen har forårsaket en veritabel kjempeinteresse for norsk krigshistorie. Samtidig med at denne svært vellykkete filmen slår alle visningsrekorder her hjemme arbeides det med et prosjekt om å lage ytterligere en film om de spennende krigssabotasjene her hjemme under den annen verdenskrig. Denne gangen er fokuset satt på Osvald-gruppa som ble ledet av legendariske Asbjørn Sunde.

Om man kan si at Max Manus – og for den saks skyld Gunnar Sønsteby– var Norges mest kjente sabotører og de enkeltpersonene som mottok flest tapperhetsmedaljer og æresbevisninger etter krigen, var utvilsomt Asbjørn Sunde den mest aktive motstandsmannen i Norge under krigen. De aksjonene som han og gruppa hans sto for overstråler på alle måter enhver annen aktivitet i Norge under krigen. Bare tungtvannssabotasjen er mere kjent utenlands og hadde sannsynligvis størst betydning for det endelige krigsresultatet. Men intet av det kompani Linge, Oslogjengen (ledet av Gunnar Sønsteby) eller Max Manus utførte kommer på noen måte opp mot den aktiviteten Osvald-gruppa sto for.

Nå forteligger et opptrykk av Asbjørn Sundes bok fra 1947, Menn i mørket, på Spartacus forlag. Det er en svært velkommen utgivelse – og det er faktisk en svært god bok.

I følge historiker Lars Borgersrud ble denne boka skrevet på knappe to uker. Det tror man ikke når man leser den. I motsetning til de to bøkene til Max Manus er dette faktisk en overraskende kvalitetssterk bok. Der jeg forbløffes er hvordan han i raske bilder skisserer scener på mesterlig og imponerende vis. Det er filmatisk gjort og journalistisk helt i toppklasse. Det er synd at han ikke fikk anledning til å følge opp disse egenskapene sine og at vi ikke fikk flere slike bøker fra hans hånd. Boka er dessuten befridd for det ha-stemte gutteaktige sjåvinistiske og innpå grensen av det rasistiske som Max Manus-bøkene er så breddfulle av. Dessuten: boka inneholder dialoger. Neppe helt autentiske sådanne, men slik forfatteren opplevde og vil huske dem – og dermed ekte nok på sitt vis. Hvilken memoarbok kan stille med slikt?

Asbjørn Sunde fikk en heller ublid sjebne etter krigen. Han sto i spissen for å kaste ut Peder Furubotn og hans folk fra Norges Kommunistiske Parti etter krigen, noen ganger på svært håndfast vis (det fortelles at han kunne starte sine innlegg med å legge et skytevåpen ved siden av seg på talerstolen). På midten av 1950-tallet ble han dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Mye tyder på at denne dommen må sees i lys av den pågående kalde krigen. Da han var ferdig med soningen engasjerte han seg i solidaritetsarbeid for Spania og rakk såvidt å oppleve den gryende ml-bevegelsen (han var såvidt innom MLG – Marxist-Leninistiske Grupper, forløperen for AKP (m-l) før han døde i 1985). Fra sine siste år fortelles det at han likte å gå ut i skauen med sine gamle kamerater og kaste ‘håndgranatsblink’ mot trestammer med flasker eller stein.

Men Asbjørn Sunde var en profesjonell frihetskjemper allerede før krigen kom til Norge. På 30-tallet ble han engasjert i Wollweber-organisasjonen i Norge i deres aktive sabotasje mot nazistiske skip. Senere kjempet han i flere år mot fascistene i Spania. Han hadde faktisk en aktiv kjempende antinazistisk organisasjon for hånden i Wollweber-organisasjonen i Norge, Osvald-gruppen, da Tyskland angrep Norge 9.april. Denne trådte umiddelbart i aksjon i kampen mot overfallsmakten. Ved sin ryktespredning de første dagene etter overfallet om at engelske fly ville bombe Oslo, skapte de så mye forvirring at okkupantene mistet kontrollen. Gjennom dette kunne en stor del av gruppas medlemmer komme seg unna til de stedene i innlandet der norske tropper fremdeles var i kamp. Det viktigste av alt var å få Wollweber unna, han hadde gjort Norge til sitt illegale hovedkvarter allerede i flere år. Asbjørn Sunde lyktes også å få ham i behold over til Sverige.

Osvald-gruppen var altså organisatorisk intakt fra første stund og fullt i stand til å iverksette aksjoner og sabotasje. Virkelig fart på sakene kom det etter Tysklands overfall på Sovjet i 1941, og de utførte en rekke spektakulære aksjoner hvor propagandavirkningen var stor. Asbjørn Sunde var en dyktig politiker og god psykolog. Han så allerede tidlig hvor viktig det var å demoralisere motstanderne og samtidig gi nordmennene optimisme og stimulans.

Vi skal ikke glemme at i okkupasjonens første år var faktisk det norske folk svært delt. Hjemmefronten anslår selv at opptil halvparten av befolkningen ville støtte NS i en eventuell åpen konfrontasjon i 1942. Men da hadde Osvald-gruppa alt vært i funksjon i to år med særlig jernbanesabotasje.

I krigens andre halvdel så han det som sin oppgave å utdanne sabotører og skape et nett av motstandsmenn. Han opprettet opplærings- og treningsbaser i det indre av Østlandet. Han fikk også det formelle ansvaret for krigsinnsatsen til Norges Kommunistiske Parti men personlig motsetninger til Peder Furubotn førte til skjæringer her. Selv deltok han i en rekke aksjoner, noen av dem mer vågale og halsbrekkende enn sant kan være. Et utrolig hell førte han så å si uskadd gjennom krigsårene.

Det var uenighet på masse hold. Hjemmefronten og Milorg så ikke med blide øyne på Osvald-gruppas aktivitet og fra London advarte den norske regjeringen mot de ‘ansvarsløse vågehalsene’. Men det skal ikke stikkes under en stol at Osvald-gruppa ble benyttet til de ‘våte’ jobbene Milorg selv ikke så seg i stand til eller likte å utføre. Likvidasjoner av angivere, en teknikk med stiletten som Asbjørn Sunde hadde lært seg i Spania, ble stort sett utført av hans folk, på slutten av krigen gjerne på oppdrag fra Hjemmefronten. Milorg-leder Jens Chr. Hauge tok også direkte kontakt med Osvald-gruppa når det gjaldt aksjonene mot Arbeidstjenesten i sin tid. Da hadde de allerede vært i funksjon ved å blåse arkivene til himmels på St. Olavs plass. Men dette kom etter at både Hjemmefronten og Milorg innså at sterkere krutt måtte til for å hindre at norsk ungdom ble tvangsutskrevet til østfronten. Det må jo også tilføyes at Osvald-gruppa hadde utført sabotasje i hele to år før eksempelvis en mann som Jens Chr. Hauge valgte på bli motstandskjemper.

Det er et brennende engasjement, sterk politisk overbevisning og ikke minst personlig stahet og manglende vilje på å underlegge seg andres autoritet som ligger bak Asbjørn Sundes handlinger. Dette er en helt unik memoarbok. Den er velskrevet og overbevisende kvalitetssterk. Faktisk en utrolig god spennings-thriller fra det faktiske livet, bare les beretningen om kampene ved Randsfjorden siste krigsåret. Den er faktisk så virkelig at undertegnete ikke behøver å gå så mange skrittene fra der jeg nå sitter og skriver dette til et av åstedene for et av hans sabotasjehandlinger (avbildet i boka)! Måtte denne boka få flere lesere nå som vi er i stand til å se på krigen og dens begivenheter på en mer uhildet måte!

Og bare for nok en gang å understreke: dette er utrolig godt og spennende skrevet!