Beethoven: Symfoni nr. 4, Britten: Fiolinkonsert*, Richard Strauss: Till Eulenspiegels lustige Streiche, Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons, Frank Peter Zimmermann – fiolin*
Oslo Konserthus 22.10.1998
Det har ikke vært mangel på Beethoven og fiolinspill i Oslo Konserthus denne uka. Først brukte Anne-Sophie Mutter tre kvelder på å pløye seg gjennom samtlige av Beethovens fiolinsonater. I går fikk vi mer Beethoven: denne gang den ‘haydn’ske’ fjerde symfonien.
Men Beethovens fiolinkonsert ble vi spart for. Kveldens solist Frank Peter Zimmermann gjorde derimot en forfriskende tolkning av Brittens fiolinkonsert, og med framførelsen av denne fikk vi en riktig motvekt mot de Mutter‘ske energi-utladninger. For Beethovens sonater for klaver og fiolin – som han selv presenterte de første tre av dem – kan ikke akkurat særmerkes for sitt blendende fiolinvirtuoseri.
Teknikk i mangfold fikk Frank Peter Zimmermann anledning til å vise i Brittens lyriske men også spenstige fiolinkonsert fra 1939. Her gir komponisten utøveren virkelige utfordringer og på sett og vis var det befriende å oppleve fiolinspill – og en musikk – så totalt forskjellig fra Mutters tidligere i uka.
Kveldens solist fikk atskillig å bryne seg på, og kom mesterlig fra sine dobbeltgrep.
Det er ikke tilfeldig at Mariss Jansons hentet inn Zimmermann. De har gjort flere innspillinger sammen, senest med Kurt Weills fiolinkonsert.
Mariss Jansons sparte ikke på kruttet i framføringen av Beethovens fjerde. Han hadde valgt å la Beethoven stå til for full strykerseksjon. Problemet med et så stort orkester i wiener-klassiske eller tidlig-romantiske verk kan lett bli at den mektige klangen drukner musikken – som dessverre noen av Karajan/Berliner-filharmonikernes innspillinger av Beethovens symfonier har vist.
Men de har også vist det motsatte: i opptakene fra 1963 klaffer både fyldig orkesterklang og snerten presisjon. Kanskje var det noe av dette Jansons forsøkte å komme i nærheten av i går kveld?
Kanskje, fordi det skal ikke skjules at det klang både praktfullt og presist der han styrte de Beethoven’ske tonemasser. Men det låter muligens litt for pent; litt mer frisk råskap kunne kanskje være på plass.
For akkurat den dimensjonen kom fram når orkester og dirigent flesket til med Richard Strauss’ tonedikt Till Eulenspiegel’s lustige Streiche. Her braket det løs for fulle basuner og hverken slagverkere eller øvrige orkestermedlemmer sparte på kruttet. Til og med Strauss’ forsiktige forsøk på synkoperinger anno 1895 ble tatt på stående fot.
Oslo-filharmonien gjentar sin Beethoven førstkommende lørdag i Universitetets Aula. Kveldens symfoni får følge av søster-symfonien – den femte, ‘sjebne’-symfonien – og det skal bli et gjensyn vi gleder oss til, etter tyve års fravær. Særlig under andre akkustiske forhold.
Vil vi da oppleve Beethoven litt mer rått tilhugget?
