Oslo Konserthus 20.11.2008 Olivier Messiaen: L’Ascension, Concert à quatre, Et expecto ressurectionem mortuorum
Oslo-filharmonien, Anne Britt Sævig Årdal – cello, David Friedemann Strunck – obo, Per Flemström – fløyte, Sveinung Bjelland – klaver, Marc Soustrot – dirigent
Marc Soustrot gjør ingen hastig entre. Elegant entrer han podiet. Lesebrillene holder han fortsatt i den ene hånden. Han myser ut over musikerne. Rolig setter han brillene på seg og hever taktstokken.
Det er ingen febrilsk musikk vi står foran. Messiaen komponerte verk som i første rekke er drevet fram av sterk indre religiøs tro. Vi skal oppleve musikalske meditasjoner.
Olivier Messiaen [1908 -1992] ville i år ha fylt hundre år. Han er et av fransk musikklivs aller største navn på siste del av 1900-tallet. Musikken hans kan ikke legges i noen bås, like lite som man kan påvise hvilke andre komponister han skal være inspirert av, om man ikke merker en aldri så lite snev av serialisme i hans senere verk. Hans musikk er særegen – og helt spesiell. Det nærmeste man kan kalle den er ‘messiaen’. Fuglelyder og asiatiske klangkombinasjoner går ofte igjen i hans musikk. Men framfor alt den brennende religiøse troen. Som sterkt troende katolikk legger han ikke skjul på sitt ståsted, men overført til musikk blir det hverken dilletantistisk eller meningsløst. Det kan undertegnede skrive under på. Jeg deler på ingen måte komponistens religiøse tro – eller noen religiøs tro i det hele tatt. Men jeg slåes til grunnen av den sterke og brennende kraften i hans musikk.
I går fikk vi høre verk som han skrev som tyveåring til hans aller siste komposisjon – Concert à quatre – som han ikke rakk helt å fullføre før han døde. Selv med et spenn på over femti år hørte vi tydelig at komponisten allerede som 24-åring hadde funnet sitt musikalske uttrykk.
L’Ascension er et stort anlagt orkesterverk. Komponisten selv beskrev det som 4 meditasjoner for orkester. De fire meditiasjonene bærer titlene Majesté du Christ demandant sa gloire à son Père, Alleluias sereins d’une âme qui désire le ciel, Alleluia sur la trompette, alleluia sur la cymbale og Prière du Christ mountaint vers son Père. Forlat oss for våre ubehjelpellighet i fransk men det skulle gå klart fram at dette rett og slett er sterke religiøse hylninger. Musikken beveger seg fra nærmest korallikende korte ‘utrop’ fra messingblåserne til vakre pastisjer for engelsk horn og strykere. Det er ikke til å unngå at man kan føle noe ‘overjordisk’ ved musikk som dette. Tradisjonelt er det ikke.
Fra hans første store komposisjon gikk vi over til hans siste. Konserten for fire – Concert à quatre – ble her framført med tre av soloistene fra orkesterets egne rekker samt Sveinung Bjelland på klaver. Konserten har svært krevende solopartier, særlig for cello. I et langt part i sistesatsen var de fire solistene helt alene i et slags cadens-parti. Annensatsen framsto som en lang og skjønn sang hvor klaveret hele tiden lå i bakgrunnen med sine arpeggio og strykerne akkompagnerte med nærmest filmatiske hviskende klanger.
Så kom kraftinnsatsen med Et expecto ressurectionem mortuorum fra midten av sekstitallet etter pause. Fritt oversatt betyr det noe sånt som at ‘jeg ser fram til oppstandelsen av de døde.’ Orkesteret var strippet. Strykere og harpe var borte, tilbake satt treblåsere og messingblåsere samt en gedigen slagverksseksjon. Dype klanger og sterke utbrudd fra slagverket gjorde seg sterkt gjeldende. Også denne komposisjonen er delt i partier med hver sin religiøse undertekst.
Hva er det som er så fascinerende ved Messiaens musikk? Melodi eller vakre mystiske tolvtonerekker finner du ikke, knapt tradisjonelle akkorder. Men musikken har et uttrykk, en intensitet som slår deg og skaper en opplevelse som nagler deg til grunnen – troende eller ikke.
Dette gjør at en kveld med Messiaen skaper en opplevelse i deg som brenner seg fast – religiøst opplevd eller ikke.
En stor kveld.
