Wagner: Nibelungenringen
Georg Solti/Wiener-filharmonikerne (Decca)
Das Rheingold (2 CD’er)
Kirsten Flagstad, George London, Set Swanholm
Die Walküre (4 CD’er)
Birgit Nilsson, James King, Régina Crespin, Gottlob Frick, Hans Hotter, Christa Ludwig, Brigitte Fassbaender, Helga Dernesch
Götterdämmerung (4 CD’er)
Birgit Nilsson, Wolfgang Windgassen, Christa Ludwig, Gottlob Frick, Dietrich Fischer-Dieskau, Claire Watson, Gustav Neidlinger, Helen Watts, Grace Hoffmann, Anita Välkki, Lucia Popp, Gwyneth Jones, Maureen Guy
Georg Solti døde bare for få uker siden. I år har plateselskapet Decca satset på å markere hans 50 år lange samarbeidet med dem med en egen serie som skulle kulimere med en nydigitalisert nyproduksjon av hans legendariske Nibelungen-innspillinger fra årene 1958-1966.
Deccas og Soltis prosjekt var til da det største løft i plateindustriens historie. Det var også en kunstnerisk seier. For første gang ble hele Wagners Nibelungenring samlet festet til rillene. Etter undertegnedes mening er dette fremdeles den beste innspillingen som finnes av disse fire operaene. Kunstnerisk var det også en formidabel seier. De beste sanglige kreftene ble benyttet, men Decca fikk mange øyenbryn til å heve seg da de valgte den unge og til da relativt ukjente ungarske dirigenten Georg Solti til å lede den musikalske delen.
Kirsten Flagstad sto sentralt i prosjektets første deler. Det var etter å ha hørt henne i Götterdämmerung i norsk radio i 1954 at produsenten John Culshaw bestemte seg for å overtale henne til å gå inn i studio og gjøre nye innspillinger, noe hun forlengst hadde sagt nei til. Første- og sisteakten av Die Walküre ble spilt inn med henne i Wien, og et av opptakene var med Solti. Da ble også ideen til å ta opp hele Ringen gradvis til virkelighet. Culshaw fikk overtalt Kirsten Flagstad til å studere inn en helt ny rolle, Fricka i Das Rheinhold, for disse opptakene. Men det var også det siste hun fikk være med på. I de tre øvrige operaene ble det Birgit Nilsson som sang Brünnhilde, en rolle som mer enn noen annen kjennetegner Kirsten Flagstad, dette århundrets største Wagner-sopran.
Men hun er ikke alene. Det er Birgit Nilssons Brünnilde som er den dominerende på de tre øvrige operaene. Hun får følge av Hans Hotter som Wotan. Men det er også åpninger fram mot senere stjerner: i Die Walküre møter vi bl.a. Brigitta Fassbaender og Helga Dernesch som to av Odins krigerske døtre. I Götterdämmerung dukker Dietrich Fischer-Dieskau og Gwyneth Jones opp.
Teknisk var også innspillingene en nyvinning. Det aller nyeste i teknologi ble anvendt – og opptakene var selvfølgelig i stereo.
Ingen over – ingen ved siden
Uansett hva jeg har hørt i etterkant, har jeg ikke funnet noen innspillinger som samlet kommet opp imot Soltis. Karajan og Berliner-filharmonikerne er kanskje i nærheten, James Levine har gjort fremragende innspillinger med sitt Metropolitan-ensemble. Den siste er også tilgjengelig på video og det er også Daniel Barenboim/Harry Kupfer‘s siste Bayreuth-produksjon som både låter mektig og ikke minst er et spektakulært skue med styrke på det regimessige.
Men både kunstnerisk og lydmessig er det første og fremst Solti det dreier seg om. Den tidligere eleven av Bela Bartok, som første gang ble kjent med Kirsten Flagstads sangkunst da han for en kort tid var repetitør på Nationaltheatret i Oslo på 30-tallet, samler her både det største og mektigste av Wagner og det ypperste som finnes av operakunst i et gedigent og majestetisk løft. Ingen over, ingen ved siden.
Redigitalisert
Innspillingene har vært tilgjengelige på CD helt siden CD-mediet kom. Nå har Decca-teknikerne pusset, finjustert og digitalisert opptakene pånytt. Mye av det ekte i de gamle opptakene er fremdeles der. Vi hører stoler knirke i Sofiensaal i Wien, Solti grynte og endog tassingen av huskatten.
Og hvordan smaker så 1997-utgaven i forhold til tidligere versjoner? Jo takk, bare bra. Faktisk helt utmerket. Litt dempet i frekvensområdene i forhold til den skarpe 80-talls versjonen og kanskje ikke fullt så tøff i diskantregisteret.
Varm i klangen
Det vi får i stedet er en varme i klangen, uten antydninger til båndsus og med en nesten, men bare nesten, lydmessig perfeksjon som ligger så nær den digitale perfeksjonismen som overhodet mulig. Man glemmer at dette er et opptak fra 1958 og utover – det låter som 1998! Hvilket bare sier at original-båndet må være av nesten guddommelig beskaffenhet!
Det er fett, riktig fett!
Faktisk synes jeg klangen og lydbildet er atskillig bedre enn de opprinnelige grammofonskivene. Noe forsvinner – ektheten og den autentiske stemningen blir borte. Men dette forsvant også i det øyeblikket en forlot riller og stift og gikk over til laser. Kanskje burde jeg ikke sammenlikne mine plater – Das Rheingold ble innkjøpt i 1961 i monoutgave – med det samme opptaket anno 1997 i digitalisert ferniss, men det er likevel fristende å si noen ord om hva teknikk kan utrette. Og her er det gjort et håndtverksmessig kvalitetsarbeid som blir et nytt kapitel i eventyret om Solti-innspillingen av Nibelungen-Ringen. Til og med det gamle oppslagsbildet fra LP’ens tidsalder er benyttet på Das Rhingold. Man blir rent skjelven i knærne av mindre.
Hva var vitsen med å gjøre en ny utgave?
Det er faktisk langt mer den moderne teknikken makter å formidle som LP’en måtte melde pass for. Dette merket vi allerede på den første CD-utgivelsen av Ringen. Den var også rå, frisk, og uten å miste noe av ektheten fra LP’ene som kom mer enn tyve år tidligere. Men kunne jo ha grunn til å frykte det verste allerede den gang. Og spørsmålet nå var jo: hva er vitsen med å gjøre en ennå ny utgave? Er det mulig å gjøre dette bedre? Eller vil de gjøre en smaksmessig tilpasset utgave som rett og slett feiler?
Man kunne frykte. Men uten grunn. Den dype E’en i åpningen av Das Rheingold låter dypere enn noengang før og hornenes kvinter virker bedre avstemt i det vanskelige partiet der de sammen med bratsjer skal illudere bølgenes og rhindøtrenes lek. Tors dommedagsliknende slag med hammeren har aldri opplevd noe mektigere drønn enn det som fant sted i Sofiensaal i 1958. Intet er fjernet, og det låter kanskje om enn ennå gudelig tordenaktig i denne versjonen.
Mer behagelig lydbilde
Lyden er mykere mot ørene, det er mer varme må jeg innrømme. Særlig behagelig fant jeg dempingen av Nivelheim-amboltene skarpe klang, som var særlig framtredende på plate, nå atskillig mer avrundet i klangen og mindre provoserende for øremembramen.
Båndsusen, som jeg egentlig ikke merket noe av på 80-talls versjonen, men som jeg selvfølgelig sjekket og fant til stede om ikke irriterende, skal være så å si helt fjernet ifølge teknikerne. Og ørene mine fant heller ikke noe mislyd i de øvre regioner.
Bedre eller dårligere? Sant å si er det vanskelig å si. Det er uomtvistelig mer futt i 80-talls versjonen. Men denne utgaven er jo pusset og polert til de grader at man skal tro opptaket er tatt i går. Lydbildet er fett, for å si det slik. I hvert fall er det gjort maksimalt ut av originalbånd som i utgangspunktet må være helt utmerket.
Nibelungen-Ringen som salgssuksess
At det er et betydelig marked for den, er det ikke tvil om. I Akers Mic’s forretning i Oslo ligger den denne uke på niende plass av de mest solgte klassiske CD’ene. Dette er mer en bemerkelsesverdig, for vi snakker her om en CD-pakke til et sted mellom tusen og femtenhundre kroner. Og musikken er både mektig og tung – og ikke den du tilbringer en stille aften med rødvin og stearinlys til.
Når Nibelungen-Ringen selger mer enn Leif Ove Andsnes, Oslo-filharmonien og Arvo Pärt for øyeblikket – i et opptak som er inntil førti år gammelt – viser dette at interessen for klassisk musikk har en betydelig kvalitetsfaktor hos publikum her hjemme.
Så spander gjerne på deg disse femten hundrelappene. Det er vel verdt å få med seg denne gedigne produksjonen av plateindustriens kanskje største produksjon noensinne. I tillegg får du Kirsten Flagstad i Das Rheingold, det siste hun gjorde av Wagner i sin lange karriere. Og da snakker vi historie. Musikkhistorie.
Se også:
“… det største løft i plateindustriens historie” “…. kunstnerisk og lydmessig er det først og fremst Solti de dreier seg om.” “… hvordan smaker så 1997-utgaven i forhold til tidligere versjoner? Jo takk, bare bra” “… uten antydninger til båndsus og med en nesten, men bare nesten, lydmessig perfeksjo som ligger så nær den digitale perfeksjonismen som overhodet mulig” “….her er det gjort et håndtverksmessig kvalitetsarbeid som blir et nytt kapitel i eventyret om Solti-innspillingen av Nibelungen-Ringen” “Den dype E’en i åpningen låter mektigere enn noengang…” “I Akers Mic’s forretning i Oslo har innspillingen vært blant de mest solgte klassiske CD’ene” |
