Arne Østring: Mine hus og hoteller brenner, Cappelen, 2005, 68 sider
Arne Østring har tidligere kommet med tre kortprosabøker, Blind, Bratt som en stuevegg og Hvis du så deg rundt en dag. Mine hus og hoteller brenner er hans første diktsamling. Tematikken i diktene er gjenomgående mørk, de handler om svik og bedrag. Til tider er de analyserende, hvordan kunne det skje og hvorfor skjedde det?
Da vi skrev
Kjærlighetsbrev
var vi seint ute;
Det vi insisterte
på å ha, hadde vi
derfor mista
Jeg elsker deg; det hjalp ikke
Hekken vokste kjempehøy
vi sov i hundre år
Vegg av forandring
Startgropa hadde de
spadd igjen over oss
Noen av diktene har ordrim, andre har det ikke. Snart er de ordnede, snart er de ikke. Stemmen er stemmen til den bedratte, den forlatte. Hans verden er i ruin, hans hus og hoteller brenner.
Noen av diktene har god rytme, her og der er det noen morsomme ord spill, som i tittelen, men alt i alt gjør ikke denne diktsamlingen noe for meg. Jeg synes den minner om selvterapi og sorgbearbeidelse. Mulig det kan funke for noen som befinner seg i en tilsvarende uheldig situasjon?
