Oslo Filharmoniske Orkester,
dir.: Franz Welser-Möst
Bruckner: Symfoni nr. 5
Oslo Konserthus 15.-16. mai 1997
Bruckners femte symfoni er hans minst spilte ved siden av den andre. Det skyldes ikke de samme svakhetene vi finner i den andre symfonien, som også er blitt spilt av Oslo-filharmonikerne nå i vårsesongen. Den femte symfonien er derimot Bruckner i full utladning. Her viser han sitt mesterskap i storslåtte orkestersatser. Men enkel å framføre er ikke symfonien.
Først og fremst er det den vanskelig tilgjengelige formen som har gjort at symfoniorkestre av god standard sjelden våger å sette sitt rykte på spill ved å ha den på spilleplanen. I dette fem kvarters verket stykker Bruckner opp musikken i mindre seksjoner, gjerne atskilt med gode pauser i mellom. Det er også i denne symfonien han gjør utstrakt bruk av enkle koraler, og hvor man merker hans bakgrunn som kirkemusiker kanskje sterkest. Mellom hans storslagne tutti-satser, hvor messingseksjonen virkelig får anledning til å fleske til, legger han inn minimalistiske, nesten uhørbare pizzikatto-avsnitt for strykerne eller et enkelt blåserinstrument.
Å ha grep om de store linjene i slik musikk, er ikke helt enkelt. Det forklarer hvorfor mange skyr dette verket.
Oslo-filharmonikerne med Franz Welser-Möst som dirigent hadde derimot ingen problemer med å finne Bruckners lange linje. Fra en litt famlende start i førstesatsen, hvor særlig tuttiene for basuner og trompeter virket noe ukontrollert, spilte de seg mesterlig opp og finalen satt som det rene jubelkoret.
Etter at publikum hadde kommet seg fra det veldige trøkket i sistesatsens avslutning, ble det en langvarig og velfortjent applaus for Welser-Möst og musikerne.
I vår har Oslo-filharmonikerne spilt seg gjennom en tredjedel av Bruckners samlete symfoniske produksjon og vil også ta med seg hans mer kjente syvende symfoni på turneene de skal ut på til høsten.
Med ytterligere litt tid på seg til nødvendig modning kan faktisk den femte symfonien utvikle seg til å bli et glansnummer orkesteret ikke bør være redde for å spille på sine turneer. Tør de å satse på Bruckners femte som et standardverk, og kommer ned like fjellstøtt i nedslaget som de gjorde i Konserthuset 15. mai, vil de i så fall vekke betydelig anerkjennelse i den internasjonale musikkverdenen.
