J. Strauss: Flaggermusen ouverture, Mozart: Klaverkonsert C-dur KV 467, Tsjaikovskij: Symfoni nr. 5, Peter Shelley – klaver, Oslo-filharmonien dir.: Manfred Honeck
Oslo Konserthus 29.1.1998
Manfred Honeck feiet inn med eleganse og schwung der han på nesten nyttårsball-vis startet gårsdagens konsert med ouverturen til Flaggermusen og fortsatte med en versjon av Mozarts ‘Elvira Madigan’-konsert der Peter Shelley på klaver villig var med på den wienerske leken.
Den Norske Operas sjefsdirigent fyller et tomrom som Oslo-filharmonien sårt trenger: den lette og ukompliserte leken med musikken som vi ikke alltid er like bortskjemt med i Oslo Konserthus.
Forventningene til hvordan symbiosen Honeck-Ofo ville bli når et av orkesterets virkelig bravur-verk – deres versjon av Tsjaikovskijs femte symfoni – skulle framføres, var store foran denne konserten. Denne symfonien var på sett og vis Oslo-filharmoniens – og Mariss Jansons – virkelige gjennombrudd på den internasjonale arenaen for femten år siden, dokumentert i den fantastiske serien med Tsjaikovskijs symfonier på Chandos som den gangen ble utropt som ‘de beste innspillinger noensinne’.
Å følge opp en suksess er alltid vanskelig. Men bevares, magien er der ennå. Orkesteret har fremdeles den spenstige presisjonen i anslaget og den nesten forbløffende ujålete tilnærmingen til denne symfonien. Allerede i åpningen av førstesatsen oppsto gjenkjennelsen i strykernes varme klang. Men resten er Manfred Honeck. Han er så ulik Mariss Jansons‘ stil som mulig. Dermed kan de to utfylle hverandre på en måte som orkester trenger og publikum virkelig kan nyte. Der Jansons nærmest er som en toreador, leker Manfred Honeck seg med sin wienerske eleganse og lokker musikerne med på en ferd hvor de minste detaljene blir som miniatyrer av wiener-valser.
Så engasjert ble han at han allerede i symfoniens første tutti gikk til verket med slik energi at dirigentpinnen ufrivillig føk ut av hendene hans og gjorde en kunstnerisk flukt høyt oppe mellom radioens opphengte mikrofoner for så å falle ned blant cellirekkens bakre regioner. Men slikt lar hverken orkester eller dirigent seg affisere av.
Applausen var formidabel for orkester og dirigent, nesten tilløp til ovasjonsmessig bifall.
Konserten gjentas i dag – uten ufrivillig ekstranummer.
