Monteverdi: Scherzi musicali a tre voci
Patrizia Vaccari og Roberta Giua – sopran, Antonio Abete – bass,
Concerto delle Dame di Ferrara, dir.: Sergio Vartolo Naxos 8.553317
Disse musikalske skissene opplever jeg på det nærmeste som visesang. En del av stykkene er også enkle i formen og kunne godt egne seg, ja, med gitar, stearinlys og rødvin på en visekafe. Uten at det skal være noe mindreverdig i det.
Sånn sett kan man si at italieneren Monteverdi er på full høyde med sine musiserende landsmenn. Han er slettes ikke bare den alvorlige sent 1500-talls og tidlig 1600-talls komponisten som var kjent for å være den første virkelige operakomponist, med komposisjoner som ikke akkurat var kjent for sitt lystige humør, og som også skrev madrigaler og annen profan musikk av nesten overjordisk skjønnhet.
Men her møter du en helt annen Monteverdi. Om du har forventninger til å stifte ytterligere bekjentskap med den stiliserte skjønnsangen han viser i sine operaer, vil du bli skuffet. Men stiller du med åpent sinn og synes musikanteri i den litt enklere, og – ikke misforstå – folkeligere formen er fornøyelig, er dette en innspilling du vil like.
Bare for å dra paralellen: på plateopptaket fra konserten i Stockolm i 1964 hvor Cornelis Vreeswijk, Fred Åkerström og Ann-Louise Hansson første gang fikk vist seg fram for verden vil du sikkert huske noen viser de framførte i harmonisert treklang. Når du hører disse korte stubbene av Monteverdi fra 350 år tilbake, skjønner du hvor de har hentet det fra.
