Oslo Konserthus 31.8.2011 Bruckner: Symfoni nr. 8 (originalversjonen 1887, framført første gang i Norge), Oslo-filharmonien, dir.: Fabio Luisi
Oslo-filharmonien hadde valgt seg et monumentalt åpningsverk som innledning på årets sesong, Bruckners åttende symfoni, originalversjonen fra 1887, framført for første gang i Norge. Det ble en konsert av helt uvanlige proporsjoner. Vi druknet i orkestral vellyd og dramatiske symfoniske vendinger.
Bruckners åttende symfoni eksisterer i to versjoner, den originale fra 1887 og versjonen fra 1890 som må sies å være den mest framførte i dag. Men det er ingen stor forskjell mellom disse to versjonene av symfonien slik som med Bruckners tidligere verk, i særdeleshet symfoniene 2 og 3. Disse er faktisk betydelig forskjellige fra de reviderte utgavene – og langt lengre. I disse to symfoniene kuttet han faktisk så mye som en tredjedel av materialet i sin endelige versjon. Det er synd, fordi her spilte Bruckners manglende selvtillit en altfor stor rolle, på samme måte son han forkastet to av de tidligste symfoniene sine som i dag har fått navnene null 1 og null 2.
Forskjellen mellom de to versjonene av den åttende symfonien er ikke bare 164 takter i favør av den første utgaven, det er også nytt tonemateriale i den andre utgaven som faktisk må sies å være en betydelig styrke, bl.a. i scherzo’en.
Undertegnete er en svoren tilhenger av Bruckners originalmusikk. Selv om det med den åttende ikke er langt fra så tydelig som i de første symfoniene, er det likevel svært viktig å høre hvordan han i utgangspunktet hadde tenkt det. Derfor hilser jeg med glede at Oslo-filharmonien hadde valgt 1887-utgaven når de skulle presentere denne symfonien. Selv om jeg nok må si at jeg holder en knapp på versjonen fra tre år senere, selv om forskjellene er minimale.
Bruckner skrev denne symfonien i en slags begeistringsrus etter suksessen han hadde hatt med den syvende symfonien. Det var også den siste symfonien han fikk fullført i sin helhet, selv om den niende med sine tre satser ofte framføres i denne formen. Her har jo Oslo-filharmonien i sin tid gjort en svært oppsiktsvekkende innspilling av denne symfonien, inkludert en fullføring av sistesatsen med sine vakre koral som avslutning. Kanskje på tide å få denne innspillingen fra 1986 fram i lyset igjen?
Dette er en symfoni som krever et stort symfoniorkester fullt ut. Bare det å gjennomføre den er imponerende, halvannen time uten pause. Imponerte gjorde dirigenten, Faboi Luisi, som greide å holde konsentrasjonen oppe og intensiteten ved like i halvannen time i strekk. Det samme kan sies om musikerne, så vi ikke et smil eller to blant enkelte av dem underveis? Det var tydelig at de trivdes med å være på podiet denne symfonien, selv om halvannen time på straken må være litt av en påkjenning.
Symfonien lar de tyngste messingblåserne virkelig få anledning til å fleske til, godt støttet av slagverkerne. De store tutti-partiene er noe av det som bærer symfonien oppe og gir den karakter. Det er også noen utrolig vakre partier i Adagio-satsen, f. eks. hvor strykerne akkompagnert av harpe ‘senker’ seg i en serie oppløsende akkorder.
Etter min mening utgjør tredje- og fjerdesatsen tyngdepunktet i symfonien. Fra skjønnheten og de vakre melodilinjene i den halvtimes lange tredjesatsen bærer det rett over i vilt ritt i sistesatsen hvor komponisten slipper nærmest ‘djevelskapen’ løs i eruptive utbrudd med den tyngste messingen og slagverk som dominerende. Følte vi det slik at veggene ristet i Konserthuset? Om ikke bokstavelig, så hadde vi i hvert fall fornemmelsen av det.
Når Oslo-filharmonien er så dristige med å starte sesongen med en så monumental framføring, spør vi hvordan resten av sesongen vil bli. Uansett vil denne konserten gå inn i historien som en av de største i sesongen 2011-12.
