Oslo Konserthus 25.3.2010 Brahms: Ein deutsches Requiem, Oslo-filharmonien, Elizabeth Norberg-Schulz – sopran, Peter Mattei – baryton, Oslo Filharmoniske kor, Rud videregående skoles kor, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
En av konsertsesongens største opplevelser fant sted med framføringen av Ein deutsches Requiem av Brahms i Oslo Konserthus. Det ble en monumental framføring. Du kunne gå fra Oslo Konserthus i nesten ekstatisk stemning etter å ha opplevd denne veldige manifesteringen av vakker og storartet musikk framført av kor, solister og orkester.
Brahms skrev sin dødsmesse på 1860-tallet. Sannsynligvis var det inntrykket fra Schumanns død i 1856 og hans egen mors bortgang noen år etterpå som gjorde at han ville nedfelle denne minnesmusikken. Men Brahms var protestant og han ønsket ikke å legge sin dødsmesse etter katolsk mønster slik vi finner det hos Mozart og Verdi. I stedet tok han bibelsteder fra den protestantiske Luther-versjonen av Bibelen og var ganske bevisst på at dene teksten ikke skulle lede hen i retning av trosforkynnelse og kristne dogmer. I stedet er det døden og meningen med livet her på jorden som står i fokus. Av denne grunn oppsto tittelen og man har i alle år etterpå spøkt med at Brahms laget en slags ateistisk dødsmesse.
Verket er langt og omfattende som en Mahler-symfoni. Det er først og fremst vakkert, utrolig vakkert.
Det er et mektig verk. Til denne framføringen var det brukt hele to kor. Det var også korene som bar denne framføringen. De startet lavt i det mørke registeret, godt assistert av orgel og dypere strengeinstrumenter. Det er en mørk stemning over verket, det er jo en dødsmesse. Fiolinene ble på en måte som en svak svik hvisken mellom kvinnesopraner og mezzo’er.
Du forbløffes også over hva du ser: synger kontrabassistene? Mellom instrumentenes lange halser ser vi menn som synger. I et øyeblikke trodde vi det var musikerne selv om tro til inntil vi forsto at korene var trukket sammen så tett rundt podiet at noen av dem måtte fortrenges ned til kontrabassistene.
Peter Mattei overbeviste sterkt i sitt solistparti. Mindre heldig oppfattet vi at Elizabeth Norberg-Schulz var. Det er tydelig å merke at hun ikke har god nok trening i offentlige framføringer for tiden. Hun virket blekere og hadde litt mindre kraft enn hva vi er vandt til. Korene sang prakfullt og orkesteret under en betydelig avslappet Jukka-Pekka Saraste viste seg fra sin beste side.
