Kulturnyheter

Mørk og dirrende cellokonsert

Oslo Konserthus 6.4.2004 Mussorgskij: Natt på Bloksberg, Sjostakovitsj: Cellokonsert nr. 2, R. Strauss: Also sprach Zarathustra
Oslo Filharmoniske Orkester, Truls Mørk – cello, Vladimir Jurowski – dirigent

Jurowski_Vlad1Det er iørefallende at vårt nasjonalorkester skjerper seg hver gang en stordirigent er på besøk. Som med unge Vladimir Jurowski som var i Oslo for tredje gang på få år. 

Allerede under Mussorgskijs Bloksbergmusikk ble tonen slått an, her låt det stort og flott. Vladimir Jurowski har allerede utmerket seg i noen år som dirigent ved Glyndebourne-festspillene i England. Under denne magiske ‘hekse’-musikken var det tydelig å merke at den var lagt i hendene på en dirigent med bred musikkdramatisk erfaring.

Men kvelden var i første rekke Truls Mørks. Det er ikke dekkende å si at han imponerte med sitt spill. Langt sterkere ord må anvendes. Han grep fatt i oss fra første buestrøk, med de lange melankolske tonene vibrerende med ekstra tyngde i en cellokonsert som var mørk og dirrende.

Ofo_Sjostakovitsj1Vi regner med å høre atskillig mere Sjostakovitsj i løpet av året. Han er den andre store jubilanten på komponist-siden i år, til høsten ville han ha fylt hundre år. Den andre cellokonsert er fra hans senere år. Komponisten var på det tidspunkt han skrev konserten tynget ned av sykdom. Melankoli er den gjennomgående tonen i denne konserten. Slik sett skiller den seg klart fra den sprelske og livlige første cello-konserten, et verk som Mstislav Rostropovitsj introduserte med så stor suksess i USA i 1959 og gjorde Sjostakovitsj’ for alvor til et navn av en av de største dalevende komponister. Ikke siden hans krigssymfonier ble han gjenstand for slik oppmerksomhet.

Jurowski_Vlad2Det må også klart slåes fast at Mstislav Rostropovitsj på denne måten også fikk slått fast sin status som vår tids kanskje ledende cellist. Dette humørfylte verket gjorde mye for å løse opp spenningen mellom stormaktene under den kalde krigens mest frosne år. 

Derfor kan man si at den sørgmodige stemningen i den andre konserten gir den et preg som skiller den fra den første og svært populære konserten. Det var også Mstislav Rostropovitsj som var solist under urframførelsen av den i 1966.

Melankolien ble båret fram av de lange tonene fra Truls Mørks cello. Konserten har to langsomme satser rundt et noe sprelskere midtparti. Fargeleggingen er lagt til celloens mørkere deler. Her kom Truls Mørks cello til full rett. Særlig ble de lange kraftfulle tonene fra konsertens første del sittende.

Richard Strauss’ store tonedikt Also sprach Zarathustra tilhører det man trygt kan si er de store paradenumrene for stort symfoniorkester. Her sparer ikke den eminente orkestermaleren Richard Strauss på konfekten. Bare den innledende fanfaren – den mest kjente fanfaren overhode i orkesterlitteraturen – er vel kjent fra såvel Stanley Kubricks store film 2001 – En Romodysse som fra Elvis-konserter hvor fanfaren innledet hans konserter de siste årene han levde.

Resten av verket står i samme stil. Det er bredt slått opp med eksellent bruk av alle orkesterets virkemidler, orgel innbefattet.

Men etter den kraftfulle demonstrasjonen av Truls Mørk måtte faktisk Richard Strauss og hans mektige orkesterverk finne seg i å stå noe i skyggen, om det i det hele tatt går an å uttrykke det slik.

For selv med en pause i mellom ble de lange sørgmodige og dirrende tonene fra celloen sittende i oss.

Sjekk også

Gedigent storslagent

Her gjeldet det å være forsiktlig med supertlativene. For det var full opplevelse på Operaen …

Nytelse

En forsmak på turneen: Oslo-filharmonien står foran en stor Europa-turne i sin jubileumssesong og Griegs …