Rafik Schami: Kjærlighetens mørke side, Bazar forlag 2007, 925 s.
Det er ikke bare kjærlighetens mørke sider som den tyske forfatteren Rafik Schami tar for seg. Gjennom å presentere en roman på over ni hundre sider utfordrer han sterkt lesernes utholdenhet. Det er vår tålmodighet som settes sterkt på prøve.
Jeg må innrømme at jeg lenge gikk lange omveier rundt denne mursteinen. Da jeg endelig tok fatt var bokhøsten over. Jeg kunne nyte rolige dager i kakelinna og etterjulstiden.
En roman på ni hundre sider utfordrer det meste av oss. Vi må egentlig spørre oss selv: hva er meningen? For det er ikke tvil om at denne mengden med ord rett og slett står i veien for leseropplevelsen. Du kan ikke tilnærme deg denne boka som en vanlig bok. Skal du riktig nyte den, må du legge bort alt annet i et par ukers tid. Leser du den som en vanlig bok bør du helst sette av et par måneder. Men da forsvinner alle sjatteringene og hendelsene i denne fortellingen. Selv med store slektstre kan det bli vanskelig å holde det meste på plass.
Her står vi overfor et tilfelle av at mengden rett og slett står i veien for innholdet. Rafik Schami har mye å fortelle om. Han opplyser at denne boka – eller disse fortellingene – har holdt ham beskjeftiget i mer enn tredve år. Vi tror han så gjerne.
Men når du først har dukket ned i Schamis verden oppdager du at dette er en fascinerende verden. Forfatterens budskap har vært å fortelle om kjærlighetens vanskelige kår. I dette tilfelle i Syria hvor han selv stammer fra – selv om han har oppholdt seg i Tyskland i mer enn tredve år hvor han har gitt ut over tyve bøker, mange også oversatt til andre språk. Gamle hevdvunne tradisjoner, barbariske sleksfeider og tvangsekteskap står i veien for menneskers lykke. I boka følger vi to unge mennesker som snart blir voksne. Denne Romeo og Julie-fortellingen bretter ut et stort lerret, men siste del av boka er konsentrert rumdt Syria i årene på 1950- og 1960-tallet.
Rafik Schami forteller med varme og innlevelse. Selvfølgelig er det en god del politikk i boka, skiftende diktatorer og maktklaner får sitt pass påskrevet. Likeså har han ikke gode ord å si om det da Sovjet-inspirerte kommunistpartiet i Syria.
Det er ikke til å komme forbi at mye av bokas farger er inspirert av livet og oppveksten til forfatteren selv. Men det er ikke sin egen historie han beretter. Hans hovedbudskap er å fortelle om kjærlighetens skrinne kår under religionenes vanstyre, det være seg muslimsk eller kristent som etter hans mening – og sikkert erfaring – ikke er det hår bedre.
