Haydn: Symfonier nr. 95, 93 og 100 (Militær-symfonien)
Oslo Filharmoniske Orkester
dir.: Mariss Jansons
Oslo Konserthus 24.4.1997
Oslo-fiharmonikerne og Mariss Jansons har trimmet seg med seks av Haydns London-symfonier, før de skal gå løs på verker av tyngre kaliber. Fram mot sommeren vil de øve inn repertoar for sommerens og høstens festivaler – i første rekke Bruckner. Derfor virker det logisk at de søker seg tilbake mot Haydns symfonier. De siste seks av Haydns London-symfonier vil bli framført til høsten.
Vi forstår godt at Oslos mest verdensberømte symfoniorkester har behov for å oppleve musikken helt inn til beinet, så å si til scratch – for det var på tide. Mens orkester og dirigent har brukt sin energi på det senromantiske repertoar og store spektakulære verk fra dette århundret, er det blitt så som så med den wiener-klassiske epoken.
Så har de også måttet finne seg i at andre orkester, som Stavanger Symfoniorkester, nærmest rendyrker denne formen til et minutiøst mesterskap som selv blaserte Oslo-musikere nok burde innrømme er av en standard som selv de burde lære av.
Men hva gjør så Mariss Jansons og Oslo-filharmonikerne når de igjen på en måte skal sette seg på skolebenken og framføre symfonier renskåret inn til beinet, uten de store klanger og muligheter for briljans? For hos Haydn er det ikke mulig å gjemme seg i musikkens store linjer. Her må man vie detaljene og presisjonen all oppmerksomhet.
Det virket ikke som om Oslo-filharmonikerne hadde betydelige problemer med å redusere orkesterstørrelsen til under 50 musikere. De kunne også kanskje med fordel valgt en ennå mindre besetning, for Haydns orkester i London var på knappe 4o mann og det er ikke uvanlig å framføre Haydn i dag med 30 musikere.
Til gjengjeld flesker Mariss Jansons og musikerne til så man knapt kunne tro det var Joseph Haydn som ble spilt. Feiende flott så både rytme og samklang satt i sistesatsene kunne man føle at musikerne hadde maktet å komme på innsiden av en musikk som for mange ansees som utrolig kjedelig og intetsigende.
Men her la Jansons og musikerne all sin musikalske dyktighet og erfaring til og viste at de også kan mestre Haydn – om det gjelder. I partier låt det også riktig festlig. Å spille Haydn med entusiasme krever disiplin og nøyaktighet.
Særlig kom dette fram i ‘Militær-symfonien’ hvor de hadde lagt inn et aldri så lite sceneshow med de fire slagverkerne som kom marsjerene inn og ut fra flere steder i salen.
Men det blir nesten. For overgangen fra Rahkmaninov til Haydn var tydelig lang å gå for enkelte. Man merket det når musikken krevde den presise samklangen som et kammerensemble forlanger. Der svikter det ennå med noen millimeters mangel på klaring for musikere som fikk vist at de ikke burde ha problemer med å få nærkontakt med wiener-klassisismens store komponister.
Dessuten hadde de valgt en Haydn-tolkning hvor uttrykket var det store og utadvendte. De spilte Haydn som Rahkmaninov, for å si det slik. Og bevares, det låter da også mektig fint. Det er ikke noe galt å la musikken tale slik man selv velger å tolke den. Mariss Jansons ønsker å få fram det personlige uttrykket i denne musikken slik han følte det var riktig og slik han mener orkesteret kan presentere den best.
Et dristig valg i disse tider med krav til det korrekte tidsmessige. Å framstå med en slik tolkning vil noen si er reaksjonært. For det var slik Haydn ble tolket for ti år siden, inntil bølgen med det motemessige tidsriktige feiet inn over musikkverdenen. Kanskje er vi også blitt mektig bortskjemte med ypperlige tolkninger av ensembler som har lagt seg på denne bølgen.
Noen epokegjørende ny sti tråkker ikke Mariss Jansons og Oslo-filharmonikerne med sin Haydn. De vender hele tidlig-bevegelsen ryggen og blåser i hvordan Haydn korrekt skal oppfattes i dag. I stedet velger de sin egen tolkning, og kommer stødig ned på bena med den.
