Universitetets Aula 2.10.2004 Eivind Buene: Langsam und smachtend, Mozart: Klaverkonsert nr. 20 d-moll KV 466, JS Bach: Klaverkonsert 3 f-moll BWV 1056, Beethoven/Tønnesen: Strykekvartett a-moll op. 132, Det Norske Kammerorkester, Leif Ove Andsnes – klaver
Den framføringen som Leif Ove Andsnes gjorde av Mozarts d-moll konsert innebærer for meg et nytt aspekt på Mozart og denne konserten. Nå er det ikke lenger lett og lystelig – ‘Mozarts klaverkonserter er som et glass funklende rødvin’, som salige magister Jon Medbøe en gang sa det her i Aulaen – men nå får vi fram den andre siden ved Wolfgang Amadeus: verden er ikke alltid så enkel.
For det er bare i sistesatsen av denne konserten at Leif Ove Andsnesviser oss litt av den funklende rødvinen, for å bruke bildet fra førti år tilbake. Fram av denne musikken trer i stedet en komponist som ikke alltid måtte ha det like lett. Den forståelsen trenger vi så gjerne.
Leif Ove Andsnes gjør noe mer ut av Salzburg-komponisten enn å gjøre ham til en festlig rokokkokomponist. Av denne konserten aner vi en komponist og en person som også kunne ha mørke drag i sitt sinn.
d-moll konserten ble ledet og spilt av Leif Ove Andsnes. Allerede i åpningen er det som om vi ikke skal spares for de litt dystrere tankene, det trås til for fullt fra første orkestertutti. Derfor kommer klaveret inn med sitt budskap, av og til jovialt og sjarmerende, men jamen også med alvorligere undertoner i seg.
Det er dette som Leif Ove Andsnes mestrer. Han gjør Mozart til mer enn en fjasekomponist. Det er stringent klarsyn over hans tolkning av denne første klaverkonserten Mozart skrev i moll. Han gir Mozart mål og mening – og ikke minst, masse ettertanke.
Da tenker jeg ikke på hans eminente tekniske spill, som ikke kan roses høyt nok, men hvordan han former musikken og gir den mening og innhold. For meg ble dette en d-moll konsert jeg ikke hadde hørt før, med unntak av de to demonstrative satsene av samme konserten han briljerte med i Posthallen for to dager siden.
For det meste stemte på denne konserten som ble gitt før den omfattende turneen de skal gjennomføre i Tyskland neste uke. Eivind Buenes Tristan og Idolde-parafrase Langsam und smachtend var et stykke som samlet oppmersomhet, kanskje også fordi vi visste vi at hadde noe stort i vente etterpå.Tittelen på stykket henspeiler på Wagners egen tempobetegnelse på forspillet til sin berømte opera. Underveis fikk vi et par hurtigbesøk innom mesterens toner. Et sympatisk stykke musikk.
Stort ble det i Bach som fulgte Mozart. Mens Leif Ove Andsnes hadde gitt ut alvoret og følelsene sine i Mozart, kom bravuret i Bach. Som en parade ble barokkens mektige løp spilt ut og den majestetiske Largo-satsen var et avgjort høydepunkt.
Da passet det så fint med Beethovens strykekvartett i a-moll op. 132 til sist i Terje Tønnesens arrangement for strykeorkester. Igjen et løft og alvor over en framførelse som virkelig tok tak i oss.
Vi ønsker lykke til i Tyskland til uken!
