Mozart: Haydn-kvartettene, Strykekvartetter G-dur K387, d-moll K421, Ass-dur K428, B-dur “Jakten”, a-moll K464, C-dur K465 “Dissonans”
Esterhazy-kvartetten, Decca 475 71068 ADD Opptak sept. – okt. 1979, jan. – febr. 1980
Det er neppe noen komposisjoner hvor Mozart kommer så nært sitt samtidige forbilde Haydn som i disse seks strykekvartettene. Han skrev dem i årene 1782-85, det vil si at for denne høyst produktive komponisten var dette en lang tid for ikke så ‘mye’ som seks strykekvartetter.
Forbindelsen med Haydn knytter seg på flere måter. Strykekvartetter var en delvis helt nytt form på denne tiden og Haydn hadde selv ikke komponert så mange. Haydn var også delvis til stede, eller i omgivelsene rundt, når Mozart la siste hånd på sine tre siste kvartetter. Det var ved denne anledning ay Haydn skal ha uttalt til Mozarts far, Leopold, at hans sønn var “den største komponist som han kjenner til enten som person eller av navn…”
Mozart svarte også på kollegaens store ord ved å takke Haydn for “inspirasjonen” til å fullføre dem. Han ba samtidig om at han måtte se med forlatelse på ‘svakhetene’ i dem.
Disse mulige ‘svakhetene’ er noe som er vanskelig å få øye på noe over 200 år seinere. Kvartettene er Mozarts seriøse forsøk på å trenge til bunns i det å skrive for fire strykeinstrumenter, uten å ha fyrstelige arrangementerer og divertissementer til store middagerog underholdning i bakhodet.
Riktignok hadde Mozart alt komponert en strykekvartett som syttenåring hjemme i Salzburg og en rad kvartetter i Milano og Wien omtrent samtidig, men her trer den modne Mozart fram. Han har bosatt seg mer eller mindre fast i Wien, bare avbrutt av enkelte reiser til nærmeste ‘musikk’-byer.
Mozart gjorde seg stor flid med disse seks kvartettene. Den tiden han tok viser at han så på arbeidet som svært seriøst. Så er det kanskje også de verkene av Mozart han kommer nærmest sitt store forbilde Joseph Haydn. Vi hører det eksempelvis i at han et sted kopierer den ‘haydn’ske’ skikken med å la førstesatsen innlede med noen takter i adagio. Men vi hører også mer, som fuger effektivt dandert enkelte steder, noe som Mozart på langt nær kunne anvende i sin ‘taffell’-musikk!
En annen likhet kommer sterkt fram på´denne innspillingen. Den er foretatt av Esterhazy-kvartetten. Så si hele året gir de konserter i Esterhazy-slottet, der Haydn tjente for fyrsten i mange tiår. Selvsagt er det hovedsakelig Haydn de framfører der og når de spiller Mozart sitter sikkert mye igjen i fingrene.
Det er ikke å nekte for at deres spillemåte bærer sterkt preg av Haydn. Schwung’en er ikke Mozarts rokokko for å si det slik. Det blir en anelse mer strøkent over en slik framføringsmåte. Men der disse seks innspillingne har sin styrke er nettopp i at de lar oss klart få se sambandet mellom Haydn og Mozart, at de to største komponistene på andre del av 1700-tallet hadde mye til felles.
Esterhazy-kvartetten spiller med sterk grad av inderlighet. Det er likefullt Mozart og stor Mozart de frambringer på dette opptaket fra 1979-80. Mye av varmen i Mozarts musikk kommer likefullt mer enn klart fram. Enkelte steder som i K464 og K465 er det bare å slappe av og nyte den varmen som oppstår fra Mozarts toner.
Dette er vidunderlig musikk, som alt annet av Mozart. Men det er også Mozart med alvor, store komposisjoner som på tross av den lille besetningen det unektelig står stor respekt av.
