Oslo Konserthus 14.2.2002 Wolfgang Amadeus Mozart og døden, i musikk og ord – Halvor Haug: Symfoni nr. 4 (urframf.), Mozart: Requiem, Maurerische Trauermusik, Motett – Ave verum corpus, Gregorianske koraler, Opplesning av brev fra Mozart til hans dødssyke far, Nelly Sachs (1891-1970): Kven veit kvar stjernene står, Når om føresommaren, Johannes åpenbaring – 6, 8-17, – 21, 1-7 , Oslo-filharmonien, Oslo Filharmoniske Kor, Linda Øvrebø – sopran, Ingebjørg Kosmo – alt, Jonas Degerfeldt – Tenor, Peter Klaveness – Bass, Morten Jostad – Skuespiller
dir.: Manfred Honeck
Dette konseptet med Mozarts rekviem er utarbeidet av Manfred Honeck og det ble første gangen presentert på en konsert i regi av Den Norske Opera for fire år siden. Det å blande Mozarts døldmesse med andre verk av ham, gregorianske koraler, opplesning av dikt, fra Mozarts egne brev og fra Johannes åpenbaring stemmer til ro. Om kanskje noe av Mozarts praktfulle musikk faller på det skaper det til gjengjeld en opplevelse som er rik.
Manfred Honeck sier selv at ideen med dette kom fra tradisjonen med å synge gregorianske koraler under høymessen, noe som ennå holdes i hevd i kapellet i Hofburg. Med også å blande inn tekst, får vi en oppfatning av hvordan Mozart selv var innstilt på døden.
En kan gjerne hevde at en helhetlig opplevelse av det store rekviemet faller på dette. Men det må også sies at Mozart selv ikke fikk fullført den dødsmessen vi i dag hører, det er hans elev Süssmayr som tillegges æren for å ha sluttført og komponert verket ferdig etter Mozarts notater og skisser.
Nok om det, mer enn å spekulere på utførelse av solister, kor og orkester, ble dette en rik opplevelse som varmet opp hverdagen. La gjerne innvende at døden ikke er noe tema sånn sett, men en får verket i et litt annet perspektiv på denne måten.
Tilføy også Linda Øvrebøs klokkeklare sopran og Ingebjørg Kosmo i sin kraftfulle partier for mezzo og et kor som bar mye av oppførelsen.
Kvelden ble innledet med urframføring av Halvor Haugs fjerde symfoni. Som med sine øvrige tre symfonier farves han av stemningsfulle naturinntrykk, selv om han ikke ønsker å ha betegnelsen ‘naturromantiker’ på seg. Særlig likte vi den intense spenningen han maktet å bygge opp med strykerne.
Han sier selv st sluttføringen av verket ble påvirket av begivenhetene rundt 11. september i fjor men at han ikke ønsker å bli banal ved konkret å beskrive dette. Mer er det avmakten og tristheten som kommer fram.
Halvor Haug har fra før markert seg som en av våre mest betydningsfulle nålevende symfonikere. Med dette nye verket forsterker han sin posisjon.
