Mozart: La Clemenza di Tito, Rainer Trost, Magdalena Kozena, Hillevi Martinpelto, Lisa Milne, Christine Rice, John Rylea,
Scottish Chamber Orchestra & Chorus, dir.: Charles Mackerras, Deutsche Grammophon Gesellschaft 00289 477 5792, opptak Usher Hall, Edinburgh aug. 2005
På et eller annet merkelig vis har denne operaen aldri ligget i samme klasse som de øvrige fem ‘store’ Mozart-operaene – Tryllefløyten, Cosi fan tutte, Figaros Bryllup, Don Giovanni og Bortførelsen fra Seraillet. I hvert fall har den ikke hatt samme plass i repertoarene rundt omkring som disse operaene.
Operaen ble komponert på bestilling høsten 1791 og Mozart fullførte den mens han holdt på å gjøre ferdig Tryllefløyten. Tidmessig hører disse to operaene sammen, men mens Tryllefløyten er en fantasifull eventyrfortelling, er Titus en nærmest ‘klassisk’ historie som allerede var ‘operaifisert’ en rekke ganger. Det er en opera seria, beregnet for oppførelse i Praha. Tryllefløyten har i tillegg en rekke melodier som gikk ‘rett inn’, både den gang som nå.
Men det viktigste var at Mozart holdt seg til konvensjonene, teksten var på italiensk og formene for ‘opera seria’ ble gjennomført. Operaens handling er bygget rundt Titus Vespasianus som var romersk keiser i årene 79 – 81 e.Kr., en keiser sin kunne ha visse likheter med samtidige Leopold i Wien. Etter premieren på Titus i Praha i september vendte Mozart straks tilbake for å gjøre ferdig Tryllefløyten som hadde premiere i Wien bare et par uker senere.
Det er derfor ikke unaturlig å oppfatte Titus som et venstrehåndsarbeid han holdt på med for å tjene penger mens han gjorde ferdig sitt egentlige hovedverk Tryllefløyten. Her må vi svare både ja og nei. Uansett har ikke denne operaen oppnådd samme popularitet som hans øvrige ‘store fem’.
Men det er uansett en svært fascinerende opera. Ikke minst fordi den gir en pekepinn på hvordan Mozart kunne ha utviklet seg hvis han hadde fått leve lenger. På slutten av operaen trår store klangmasser fram fra kor og et noe større Mozart-orkester enn det man var helt vant til. Her utgjør klarinett og bassethorn noe av det iøynefallende nye i klangen. Med de store korpartiene helt på slutten av operaen får vi ørene opp for at vi kunne være på vei mot et skifte. Slutten på operaen er så klart forskjellig fra hva vi er vandt med fra Mozarts side at det blir en nesten bemerkelsesverdig opplevelse.
Da pauker, kor og et orkester for fullt tutti setter inn er det ikke vanskelig å tenke på Mozarts Requiem, også fra samme sjebnessvangre år. Hører man nøyere etter, oppstår også de typiske senere ‘beethoven’ske klanger i pauker og messing.
Opptakene er gjort i forbindelse med fjorårets Edinburgh-festival hvor denne operaen fikk en konsertant framføring. Det er Scottish Chamber Orchestra som spiller under ledelse av Charles Mackerras. Men stjernen her er utvilsomt tsjekkiske Magdalena Kozena som sammen med Hillevi Martinpelto utgjør et nesten ideelt ‘Mozart’-par. Samspillet er helt på topp, både dirigent, solister og ikke minst orkester er et lykkelig valg.
