Oslo Konserthus 24.1.2013 Grieg: Norske danser op. 35 (orkestrert av Hans Sitt), Mozart: Konsert for fløyte, harpe og orkester KV 299, Rachmaninov: Symfoni nr. 3 a-moll op. 44, Oslo filharmonien, Per Flemström – fløyte, Birgitte Volan Håvik – harpe, Alan Buribajev – dirigent
Uten tvil er Mozarts konsert for harpe, fløyte og orkester noe av den skjønneste musikken han har skapt. Han skrev konserten i Paris som knapt noen-og-tjue åring og den er et overflødighetshorn så å si uten sidestykke. Det er selve klangen i bruken av soloinstrumentene som gjør denne konserten til noe helt enestående. Visst oppdaget også impresjonistene innen kunstmusikken denne eksepsjonelle klangverdenen, men det var først hundreogfemti år etter!
Det var Per Flemström på fløyte og Birgitte Volan Håvik på harpe som sto for framføringen som solister. Det kallet nesten på bibelske bilder når vi skal karakterisere denne musikken. ‘Harpeklang’ har noe overjordisk over seg, men det kan man også si om mye av Mozarts øvrige musikk.
Konserten startet med orkesterutgaven av Griegs norske danser. Det var litt av et sammentreff at bare for bare for få dager siden viste NRK en TV-film om Mariss Jansons‘ tid med orkesteret. En stor del av filmen var viet til nettopp dirigentens terping på disse Grieg-dansene. Nå skal vi ikke sammenlikne tjue år gammel TV-lyd med dagens levende lydbilde fra et orkester og et akkustisk sterkt forbedret Oslo Konserthus, men faktisk syntes vi at 2013-utgaven lød både spenstigere og mer på hugget enn det de gjorde under prøvene med Mariss Jansons.
Derfor ble det en definitiv nedtur med Rachmaninov etter pausen. Etter to så strålende framføringer av Grieg og Mozart er det ikke annet å si enn at Rachmaninovs 1930-talls verk påkalte heller mindre interesse. Symfonien kommer ikke opp på samme nivå som hans foregående eller noenlunde samtidige verk. Det eneste av lyspunkter var noen biter med orkestrale fargelegging som kunne fenge. Dessuten er førstesatsen preget av lange melankolske linjer som tyder på at komponisten i sitt eksil savnet dypt sitt fedrelands jord.
