Enchanted garden – orkesterverk av Uljas Pulkkis, Fortryllet hage – en musikalsk fortelling for fiolin solo og orkester* (2000), Fløytekonsert# (2001), Symfonisk Dalí – tre orkestermalerier (2002)
Stavanger Symfoniorkester dir.: Susanna Mälkki, Jaakko Kuusisto* – fiolin, Sharon Bezaly – fløyte#
innspilt Stavanger Konserthus aug. 2005, BIS-SACD-1339
Det er et musikalsk trylleri av farver og spennende mønstre vi opplever med denne musikken. Knapt 30 år gamle Uljas Pulkkis gir oss musikk som appellerer til det stemningsfylte, til overjordisk opplevelse av skjønnhet og det mystiske og uforklarlige.
Det er sjelden man hører samtidsmusikk som kan sies å nå så direkte inn med sin musikk. Uljas Pullkis er i sannhet en finne som vi garantert kommer til å høre betydelig mer av i tiårene som kommer. De tre verkene på denne CD’en er alle skrevet av en ung mann fra 25-års alderen og litt oppover. Hva vi har i vente kan vi bare gjette oss, dette er mer enn lovende!
Plateselskapet våger å sammenlikne med Magnus Lindberg. Men utgangspunktet er så forskjellig som det kan bli. Der Lindberg er strengt rasjonell er Pulkkis en følelsesmessig komponist som former musikk så det blir som et fargemettet fotografi av lysflekker eller en lys akvarell av en spennende og mystisk sommerhave. Du opplever simpelthen musikken som et maleri, den tegner seg ut for deg i bølger av spennende opplevelser, ikke rasjonell eller matematisk, men fritt flytende. Klart forskjellig fra det faktum at den unge mannen har studert matematikk (!) i sin tid og at han på plateselskapets poseringsbilde ser ut som en stivnet skattebyråkrat.
Du ville kanskje tro at det rasjonelle formmønsteret ville bryte opp fortryllelsen fra det første tonemaleriet med musikken som følger. Men nei da, i annensatsen i fløytekonserten trår Sharon Bezaly til som om det er et verk av Ravel eller Debussy vi har foran oss, akvareller for fløyte og harper klinger imot oss. I verket som bærer Salvatore Dalís navn bæres vi igjen av gårde på samme stemning vi fornemmer i det første verkets fortryllete hager, her er fargepalleten igjen i bruk og det er langt mer Rautavaara enn Magnus Lindberg i Pulkkis musikk. Faktisk mye Rautavaara, hadde du ikke vært bevisst hva du hørte ville du tatt de spennede akkordskiftene i tonalt moll i Kolossen på Rhodos for å være et Einojuhani-verk. Stemningen slik han skaper den i Solnedgang, bringer tankeflukten og følelsene langt videre utover.
Slik kan vi kanskje oppfatte finsk musikk av i dag, den nyskapende mellomgenerasjonen med Lindberg, Salonen og Kaija Saariaho i spissen etterfølges av en generasjon følsom ungdom som er mer opptatt av det mystiske landskapet, av det irrasjonelle og metafysiske og som tegner musikk i samme ånd som den aller eldste generasjonen av finske komponister av i dag, de som direkte etterfulgte Sibelius og faktisk fikk midler av ham for å utvikle seg som toneskapere.
Dette er besnærende og gripende, kanskje spekulativt vil noen si. Men når unge finner følger samme fotsporene som Søderlind og Halvor Haug gjorde her hjemme her hjemme for 10-20-30 år siden skal vi lytte – og holde ørene åpne. For dette er spennende!
Dessuten er dette en skive med Norges mest spennende ‘band’, Stavanger Symfoniorkester, her under sin forrige sjefsdirigent Susanna Mälkki. Kanskje vi også forstår bedre hvorfor hun etablerte seg med Ensemble Intercontemporain i Paris umiddelbart når hennes tid i Stavanger var over, det framgår så tydelig av valget av denne musikken. Ikke noe norsk halvglemt fra 1930-tallet denne gangen – men spennende tonemalerier fra en ungdom i Finland. Fascinerende!
