Musikalsk seier

Mozart: Don Giovanni Den Norske Opera sesongpremiere 16.5

Det fungerer riktig bra på Den Norske Opera for tiden. Det fikk vi til fulle oppleve når Mozarts Don Giovanni hadde sesongpremiere 16. mai.

Først og fremst er denne oppsetningen institusjonens seier over seg selv. Den viser igjen hva vi har opplevd hele vårsesongen: når ensemblet og orkesteret vil, opplever vi operakunst av fremste merke.

Nærvær på scenen og entusiasme og spilleglede fra orkestergrava er stikkordene for denne oppsetningen. Skjønt orkestergrav – Manfred Honeck hadde hevet grava slik at musikerne bokstavelig talt satt inne blant publikum.

Også et par andre musikalske grep var foretatt. Pauker, basuner og trompeter var byttet ut med tidsriktige sådanne. Noe tørt kunne det inne i mellom låte, og noen barokk-schwung oppplevde vi ikke. Men samlet sett synes vi den rent musikalske delen var forestillingens sterkeste.

Det var tydelig å merke, særlig i førsteakt, at det var satt av for lite tid til prøver mellom orkester og solister. Et par uheldige glipp i presisjonen er av de tingene som ikke bør forekomme, men som vi kan akseptere når det øvrige sitter så fint som det gjorde på premierekvelden.

Ikke noe vondt sagt om avdøde Göran Järvefeldts opprinnelige instruksjon. Men det er ikke til å komme forbi at den til tider preges av aldersslitasje. Likevel syntes jeg at de nye elementene Manfred Honeck tilførte oppsetningene var det som skulle til for at den framsto med fornyet friskhet.

For undertegnede kan denne type opera til tider være en prøvelse. Nesten tre timers langtekkelighet med en libretto som i lange partier kan være en parodi på seg selv, tærer på oppmerksomheten.

Men det nytter kanskje ikke å spille en slik opera i en altfor tydelig oppdatert regissert stil. Publikum ville neppe godta det, og en merket også på salen premierekvelden at dette var velkjente og velkomne toner. Mozarts partitur gir anledning til det ene bravurnummeret etter det andre fra solistene – og ingen av de medvirkende lot anledningen gå fra seg.

Først og fremst er dette Terje Stensvolds forestilling. I tittelrollen balanserer han fint det tragiske ved Don Juan-skikkelsen. Vi skjønner godt at enkelte operaregissører de siste årene kan ha falt for fristelsen å snu på plottet: Don Juan er egentlig en tragisk skikkelse, et synonym for mannsrollens destruktivitet.

Men noe forsvar for Don Juan leverer ikke Terje Stensvold. Han gir oss den rå machomannen usminket som den han er. Til det får hen betydelig hjelp: I samspillet med Carsten Stabellsom hans tjener Leoporello virker det som om disse to har spilt disse to rollene sammen i en årrekke. Et sympatisk møte med en norsk baryton som de siste sesongene har gjort mange roller ved flere operahus rundt i verden.

Kveldens store overraskelse var Torill Carlsen. Hun var like positiv for meg som den såkalte internasjonale stjerne Pamela Coburn var en liten skuffelse. Men bevares, ingen svake prestasjoner på scenen, og for den øvrige rollebesetningen var det jevnt over godt besatt.

En oppsetning uten dødpunkter og med tildels glimrende høydepunkter. Med dette kan Den Norske Opera være absolutt tilfreds med sion hjemlige vårsesong. Det store høydepunktet gjenstår – oppføringen av Nibelungen-ringen i Norwich i juni.

Dette lover godt for neste sesong.