Sofia Gubaidulina: ‘….The Deceitful Face of Hope and of Despair’ – fløytekonsert (2005)*, Sieben Worte for cello, bayan og strykere (1982)#
Sharon Bezaly – fløyte*, Thorleif Thedéen – cello#, Mie Miki – trekkspill#, Gøteborg Symfoniorkester dir.: Mario Venzago, BIS SACD 1449
Det svenske plateselskapet BIS har i tiden rett før påske gitt ut tre bemerkelsesverdige CD’er. To av dem har vi omtalt, det dreier seg om Olav Anton Thommessens Bull’Eye. Den andre er en samling av Sibelius’ naturmusikk og den tredje er denne CD’en med Sofia Gubaidulinas siste verk, en fløytekonsert.
Det er ikke bare på det tekniske området at BIS er uovertruffen. De produserer CD’er som er en makesløs nytelse å høre på. Det er sjelden man kan si at man hører varme fra en CD når man hører på musikken, men av BIS-CD’er er dette den rette betegnelsen. Jeg kan heller ikke uttrykke det på annen måte når man har et BIS-produkt for ørene. Det klinger mykt og varsomt, lyden kryper på en måte inn til deg.
Disse tre påskeskivene er ikke noe unntak. Vi har allerede skrevet begeistret om de to første – se våre omtaler – og har festet oss mer ved innholdet enn selve det tekniske (det er vel ennå slik at man hører på musikk først og fremst for å høre musikk?). Men vi skal ikke unngå å nevne dette. For i fløytekonserten til Gubaidulina er musikken bokstavelig talt så innsmigrende lavmælt og forsiktig at du må undre deg over at at det er mulig å feste slikt til de digitale rillene på en slik overbevisende måte.
Musikken er stillhet. Det er musikk for årstiden, påsken, selv om det kanskje ikke er tilsiktet. Konserten starter i det stille. Så etter nesten et halvt minutt høres forsiktig en svak rulling fra paukene, som en svak tordenklang langt der borte fra. Så stiger musikken med en lavt syngende fløyte du først ikke skjønner er fløyte. Klangene blander seg inn med orkesteret, det er intervallspennene som holder interessen oppe. Ingen jo-jo aktige koloratursprang med soloinstrumentet, her er det ettertenksomhet og skikkelig med plass til å meditere og tenke seg om.
Sharon Bezaly har deltatt på en rekke spennende utgivelser med BIS. Denne innspillingen er fascinerende fordi den gir en stemning som du knapt forventer deg av seriøs musikk. Merkelig på et vis, men den lave fløyten går dypfølt inn i klangene og skaper den merkelige stemningen.
Dobbeltkonserten for argentinsk trekkspill og cello har vi hørt før. Men den er ikke mindre besnærende for det. Det er besnærende å høre hvordan klangene fra trekkspillet og celloen blander seg, dette er instrumenter sm står svært godt til hverandre. Thorleif Thedéen og Mie Miki ivaretar solistpartiene på en svært overbevisende måte.
Over 70 år gamle Sofia Gubaidulina ble født og vokste opp i det gamle Sovjetunionen, men er selv av tatar-slekt. Hun fikk sine første år ved Moskvakonservatoriet i direkte tilknytning til den tidens stor guru, Sjostakovitsj. Men hun følger på langt nær hans vei. Hennes musikk er innadvendt, grublende og gjerne – for de som mener det har noen betydning – med et visst relgiøst preg. Her hjemme gjorde hun voldsom lykke med sin fiolinkonsert – Offertorium – under Ultima-festivalen for noen år siden.
Mange vil sette pris på hennes stille språk. Her er ingen pling-plong men heller ingen spekulative klangflater. Mystisk, spennende.
