Heroes Symphony
av Philip Glass
etter David Bowie & Brian Eno (Point Music 454-388-2)
Mangel på oppmerksomhet har aldri plaget den amerikanske komponisten Philip Glass. Så har også påstandene om spekulasjon og lettvint flørting med lettere genre fulgt ham gjennom en årrekke. Det finnes atskillig forståsegpåere som vil hevde at Philip Glass ikke skriver seriøs musikk.
Bedre ble ikke dette da han i samarbeid med Linda Ronstedt, Paul Simon og andre størrelser blant populærartister og -autorer laget et ‘pop’-album, riktignok med reinspikka og umiskjennelig Philip Glass-musikk på begynnelsen av 80-tallet.
Som komponist har Glass de siste ti årene viet seg hovedsakelig til opera. Skjønt opera, mange purister vil nok hevde at slik han på minimalistisk vis repeterer de samme frasene opp og opp igjen er det snarere vokale skalaøvelser vi har framfor oss i stedet for opera.
Men på ett område er Glass ganske uovertruffen. Innen moderne dans er hans musikk umåtelig populær. Det finnes vel ikke den dansegruppen som de siste 10-20 årene ikke har gjort bruk av hans musikk. Noen av de mest terpete av hans komposisjoner er jo også ganske nydelig og gjør seg utvilsomt sterkt i kombinasjon med bevegelige kropper og kunstnerisk lysdesign.
Undertegnede er blant dem som har tatt Philip Glass på alvor. Jeg liker musikken hans, og synes at den representerer et interessant ståsted og en utfordring i spennvidden av dagens totale musikkbildet. Musikk behøver ikke på liv og død kategoriseres. Vi finner ikke enten-eller – snarere både-og. Det må kunne gå an å like både Zappa som Haydn – og Philip Glass som David Bowie. Derfor er det også plass for Philip Glass’ minimalistiske populærmusikk – og kall det gjerne flørting med lettere former, men vakker musikk er det i hvert fall for undertegnede.
Heroes Symphony består av forskjellige musikkstykker som Brian Eno/David Bowie laget på slutten av 70-tallet. Her forsøkte de seg med klangbilder hentet fra avantgardemusikken, og på sett og vis var disse innspillingene (Low og Heroes) epokegjørende for nettopp å sprenge grenser og få folk til å lytte.
Twyla Tharp ønsket at Glass arrangerte noe av denne musikken til bruk i en ballett. David Bowie ble entusiastisk for prosjektet og Glass skrev et partitur som etter hans mening fikk en symfonisk form.
Det er altså originalmusikken fra 70-tallets Bowie vi her får høre i arrangert kunstform. Dette blir mer Glass en Bowie – uten at jeg skal hevde at jeg er noen stor skjønner av David Bowie for å kunne bedømme hva som er hva. Glass’ minimalistiske musikkspråk dominerer i disse seks stykkene. Du får fort assosiasjoner til annen type musikk Glass har laget opp gjennom årene ved denne platen. Spørsmålet er jo også hvor mye som er originalt Bowie/Eno og hvor mye som er Glass. Siden Glass signerer ‘symfonien’ får vi ta ham på ordet. I hvert fall er arrangementene – hvis man skal kalle dem det – svært så nennsomt gjort. Han sklir elegant unna de fleste effektene, synthelåt er så å si helt fraværende og vi savner på ingen måte elektrisk bass og trommer.
Med andre ord, nok en umiskjennelig Glass-CD. Jeg skal ikke våge meg på å spekulere om et slikt ‘symfonisk’ arrangement har noen øredøvende salgsappell blant Bowie/Brian Eno-fansen. Men for oss ‘glass’ister holder det i lange baner.
Musikken er skrevet ut for ensemble og American Composers Orchestra framfører den under ledelse av Dennis Russel Davies.
