Musikk i krigens tegn

Mange har skamrost Operaorkesteret i det siste. Vi vil nøye oss med å si at det har vært flott å være vitne til den opplagte kvalitetsbedringen som har gjort seg gjeldende etter at de flyttet inn i nytt hus og fikk eget prøvelokale. Nå slipper de å drasse rundt med et eget transportlag som sjauer kontrabassene inn og ut av Sentrum kino daglig.Derfor blir også konsertene med dem en stor begivenhet. Denne gangen med symfonier av Beethoven (nr. 5) og Sjostakovitsj (nr. 8). Sistnevnte ganske sikkert også fordi hans opera Lady Macbeth for tiden spilles på operaen.

Bare for å ha det sagt, det låt flott i operaen. Orkesteret spilte som omtrent aldri før. Presist i Beethoven og mektig i Sjostakovitsj’ krigssymfoni. Vi merket oss flere detaljer, en frisk bratsjgruppe på hugget, nydelige fioliner som nærmest hvisket tonene fram, horn som framsto som rene og klare, i det hele tatt, storartet!

Beethovens sjebnesymfoni er mesterens mest framførte symfoni. Sjebneslagene i starten er blitt nærmest et universelt signal for sjebne og alvor. Under krigen innledet sendingene fra London med dette signalet. Det må absolutt skrives på pluss-siden at orkesteret under ledelse av Hartmut Haenchen, fikk Beethoven til å framstå så kompakt og tett. Sjebnemotivet bærer mye av denne symfonien og orkesteret mestret dette på imponerende vis. Med den mektige akustikken til hjelp var det også en sann nytelse å høre denne symfonien for et virkelig stort symfoniorkester.

Det er ikke bare tonearten c-moll som kveldens to symfonier har felles. Som hos Beethoven lar Sjostakovitsj de to siste satsene gli i ett men sistesatsen er ingen jublende triumferende seierssang, slik man kanskje kunne ha ventet etter at krigslykken definitivt hadde snudd i 1943. Det er musikk som kaller på alvoret og tragedien. For dette møtte også komponisten sterk kritikk, blant annet fra Prokofiev. Styresmaktene og parilederne betraktet ham likevel som et viktig våpen i kampen mot nazistene. Derfor ble han under Leningrad-beleiringen til protester fra ham selv sendt langt bak frontlinjene. Her skulle han komponere musikk som et viktig våpen i kampen mot Hitler. Den syvende symfonien gikk allerede sin seiersgang over verden. Særlig i USA fikk den stor betydning i sympati og støtte for Sovjetunionens kamp. Da symfonien ble framført i Leningrad under beleiringen ble det stilt opp kraftige høyttalere mot de tyske (og finske!) stillingene. Dette sier mye om hvor viktig musikken og Sjostakovitsj var i en situasjon som dette.

Den åttende symfonien til Sjostakovitsj ble komponert i løpet av kort tid sommeren 1943. Fra komponistens side er dette den virkelige krigssymfonen, i helhet skrevet og oppført under verdenskrigen (store deler av den syvende symfonien ble i virkeligheten skapt før Hitlers overfall). Den er ikke minst preget av krigens redsler og gru. Du hører på en måte brak og dunder fra jern og metall i tredjesatsen i de veldige orkestrale utladningene. Siden den forrige symfonien ble kalt Leningrad-symfonien som en hyllest til hjembyens heltemodige kamp, fikk denne symfonien tilnavnet Stalingrad for å markere nazistenes kanskje største militære nederlag under krigen. Utvilsomt de kampene som vendte krigen til de alliertes endelige seier.

Først og fremst vil komponisten skildre krigens gru, redsler og tragedie. Det er sterk sorg å høre i disse tonene. Stalingrads mange ofre skal ikke minnes ved jublende seiersmarsjer men med dyp sorg over hvor meningsløs krig er.

Hartmut Haenchens liv har vært preget av krig. Han var to år da hjembyen Dresden ble bombet av engelskmenn og amerikanere og vokste opp i ruinene av det som en gang var Europas fremste kulturby. Som student møtte han Sjostakovitsj flere ganger og diskuterte blant annet denne symfonien med ham.

Skal vi ha noe å sette fingeren på må det være den delen av publikum som absolutt må klappe mellom hver sats. Særlig i Sjostakovitsj-symfonien ødela dette noe av intensiteten.