Ultima-festivalen Oslo Konserthus 14.9.2012 Luciano Berio: Sinfonia, Rolf Wallin: Manyworlds (med 3D-video), , Oslo filharmonien, Christian Eggen – dirigent, Boya Bøckman – videodesign, Nordic Voices
Musikk og bilder er vanligvis en svært god kombinasjon. De forsterker hverandre. Med bilder blir musikken mer levende og du opplever mer med den. Og det samme kan sies om bilder, eller film, de får et helt annet innhold med musikk til.
Men det er vanligvis. For det vi opplevde i går var litt for mye av det gode. I seg selv var videobildene til Boya Bøckman svært interessante. De var levende og fantasivekkende. Men å sette dem i kombinasjon med framføringen av Rolf Wallins nye orkesterverk Manyworlds falt ikke helt heldig ut, i hvert fall ikke for undertegnede. Balansen mellom de to uttrykkene var ikke riktig for de spennende videobildene tok så mye av oppmerksomheten at lyden – Rolf Wallins musikk – ble skadelidende. Eller for å si det motsatt, musikken drepte bildeopplevelsen.
Attpåtil var det lagt opp tredimensjonalt og vi fikk utlevert 3D-briller for å nyte effekten. Men ganske tidlig stoppet det for meg. Når jeg hadde sett disse boblende lavasjøene eller månelandskap med svevende dingser for ørtende gang ble det rett og slett for mye. Jeg skulle så gjerne ha til gode å nyte Rolf Wallins orkesterklanger fullt ut, men det uvandte i å se tredimensjonale videobilder i postpsykedelisk versjon ble rett og slett for mye. Derfor nådde ikke opplevelsen av et klanglig sikkert orkesterverk godt nok inn til meg.
Langt bedre var opplevelsen av Berios 1968-verk Sinfonia. Dette er en moderne klassiker som spilles om og om igjen i konsertsalene. I dette verket tar han i bruk tekstbrokker av Beckett og kutt fra tredjesatsen i Mahlers andre symfoni samt endel andre hvorav Ravels La Valse var av de tydeligste. I en av satsene kaster han ut ordet Martin Luther King, eller deler av det. Det er dette som er fascinerende ved hans verk. Han bruker den menneskelige stemmen som en viktig del av uttrykket. Av og til bare kort, deler av et ord, andre ganger et enkelt utsagn. Eller som bølgende lydteppe rundt orkesteret, noe som ble et fascinerende klanglig uttrykk. Videre lar han disse uttrykkene inngå i en slags rytmisk kombinasjon i kombinasjon med orkesteret. Sammen med Mahlers KnabenWunderhorn-musikk ble dette til en helt særegen og eventyrlig opplevelse.
Her må vi dessverre tilføye at mikrofonarbeidet med stemmene ikke alltid var på høyden. De rytmiske brokkene av ord, uttrykk eller deler av ord, nådde ikke fram på den måten det skulle.
Men uansett bød denne symfonien på en stor opplevelse. Og Rolf Wallin får vi sikkertt anledning til å høre mer av ved en senere anledning.
Tiltaket med å invitere til gratisopplevelse med Ultima-konserten var en glimrende ide. Og det mest gledelige av alt, i stedet for at plassene ble fylt opp utelukkende med musikkfreakete ungdom som det jo uansett var mange av i går, fant en stor del av kjernepublikummet og de litt eldre veien til en slik konsert. Det betyr at verden tross alt går framover, nå er ikke lenger ‘pling-plong’-musikk totalt ‘uforståelig’. Det var faktisk stuvende fullt.
