Alan Hovhaness: Khrimian Hairig op. 49# (1944), Gitarkonsert op. 325* (1979), Symfoni nr. 60 “To the Appalachian Mountains” op. 396 (1985)
Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin dir.: Gerard Schwarz, David Leisner – gitar*, Lars Ranch – trompet#, Naxos 8.559294
Vi har lenge vært nysgjerrige på den amerikanske komponisten Alan Hovhaness (1911 – 2000). Bare opusantallet (434) og det faktum at han skrev 67 symfonier er nok til å vekke interessen. Av og til får vi høre snutter av ham på amerikansk FM gjennom I-Tunes. Men dette er første gangen vi får anledning til å høre noen av hans komposisjoner i sin helhet.
For en musikk han skriver! Umiddelbart blir vi ført inn i komponistens atmosfære, musikk så stemningsfull at du kan ikke unngå å bli tatt med på reisen. Merkelig at denne komponisten er så lite framført.
Hovhaness er av armensk og skotsk avstamming, men født og bosatt i USA. Han var døpt Alan Vaness Chakmakjian. Bakgrunnen hans går igjen i musikken. Han skaper sitt eget område, så totalt utenfor det som kan sies å være rådende musikalske retninger som mulig. Tonalt i uttrykket, men langt fra spekulativ søtsuppe. Her er det ingen nyromantiker ute og går. Det er kanskje nettopp fordi han holdt seg utenfor alle de rådende musikalske retningene at hans musikk ikke er blitt så mye spilt. Det er bare i det ytre at hans musikk kan minne om Tavener og Pärt. Det er mystiske drag i den og hans armenske bakgrunn spiller ofte inn.
På 30-tallet reise han til Finland for å besøke Sibelius. Han hadde alltid beundret hans musikk og de beholdt kontakt så lenge den finske komponisten levde. I den enorme produksjonen han etterlater seg merker vi oss det store innslaget av asiatisk musikk, særlig fra India opg Indonesia. Han skrev også en ‘hval’-komposisjonen – And God created great Whales – ved å tape sammen lyder fra hvalene.
Den første komposisjonen på denne CD’en er et stykke fra 1944 hvor han hviler på sin armenske bakgrunn. Komposisjonen er skrevet for trompet og orkester. De lange sørgmodige tonene fra solo-instrumentet setter oss i en ettertenksom stemning. Gitarkonserten fortsetter i samme leie, så å si i samme toneart. Langt fra å være en gitarkonsert slik vi er vandt med dem med fyrige spanske toner, er dette et verk hvor det sørgmodige lange uttrykket dominerer. Uten tvil er konserten høydepunket på denne CD’en. Appalachian-symfonien inneholder selvfølgelig en del folkemelodier og danser fra dette området.
Det er merkelig og fascinerende musikk han skriver. Du kan ikke unngå å bli grepet av den. Skaff deg Hovhaness og jeg lover en rik opplevelse. Det er ikke mye av hans musikk som er tilgjengelig, det burde være atskillig mer!
