Beethoven: Fiolinkonsert, Romanser for fiolin og orkester
Anne-Sophie Mutter – fiolin, New York Philharmonic dir.: Kurt Masur konsertoppptak mai 2002
En skal være absolutt forsiktig med å utrope fiolinspill som ‘tidene beste’ og liknende. Spesielt varsom må man være når det gjelder Beethovens fiolinkonsert. For denne har omtrent alt av toppfiolinister gjennom tidene satt sitt stempel på.
Men nå har Anne-Sophie Mutter gjort sin lenge varslete versjon nr. to av denne konserten. Og selv om vi forbyr oss selv å bruke sterke uttrykk som dette, kan vi ikke være langt unna. For dette er mot den absolutte grensen – hva angår hennes spill.
Det er nærværet og varmen som stråler mot oss og som overvelder fra første stund. Kanskje hun har hatt godt av årene på veien med mesterens fiolinsonater. At hun eier energi i massesvis har vi tidligere fått demonstrert med kraftprøven verden rundt med disse fiolinsonatene – i et jafs på tre kvelder. Hun gjør fiolinkonserten uten å være kunstlete eller fri til den store schwung. Dette er enkelt, nærgående og tar deg fra første takt.
Vi understreker Mutters spill, for vi skulle uttvilsomt ha bejublet denne innspillingen langt utover det vi sier her hvis det ikke var for én vesentlig ting, orkesteret. Dette er ikke de New York-filharmonikerne vi husker fra Bernsteins dager og det undrer oss sterkt over at en så erfaren og dyktig dirigent som Kurt Masur (mis)bruker sitt navn til denne innspillingen. For verden er full av topporkestre som kunne gi Anne-Sophie Mutter den backingen hun hadde fortjent. Med et annet orkester – like gjerne hennes ektemanns nye her i Oslo – ville dette være en innspilling som hadde satt alt annet i skyggen.
For hennes spill er formidabelt. Bare av den grunn bør dette være en innspilling som du ikke bør komme utenom.
