Grieg: To nordiske melodier op. 63, Tartini: Sonate nr. 4 g-moll (‘Djevletrille’), Vivaldi: Årstidene Anne-Sophie Mutter – fiolin, Trondheimsolisterne, Oslo Konserthus 9.5.1999
For de femten unge musikerne fra Trondheim må dette ha vært som et moderne eventyr: De reiser for tiden Europa rundt med stjernefiolinistenAnne-Sophie Mutter. Hele 22 konserter tilsammen blir det før sluttstrek settes i Spania førstkommende uke. Trondheim og Oslo var stoppestedene i Norge, og i København venter et CD-opptak hvor Vivaldis mest populære fiolinkonserter – Årstidene – skal digitaliseres.
Hva ligger bak dette? For Mutter er det opplagt en måte å komme seg ‘ned på’ etter forrige års gigantturne med Beethoven og hans fiolinsonater. Men hvorfor velger hun et norsk ensemble som bare eksisterer på prosjektbasis?
Det er her eventyret ligger. For riktignok spiller de unge solistene fra Trondheim bra og de hever seg noen hakk ekstra i samspillet med Mutter, men av mega-klasse er de ikke. Det finnes atskillig av ensembler i Europa i dag som kunne matche Mutter på en mer likeverdig måte.
Hemmeligheten heter kanskje ‘samspill’. For det er her forklaringen bør ligge. Anne-Sophie Mutter ønsker ikke alltid være den store fikssternen. Med Trondheimsolistene beveger hun seg ned på et plan hvor samspillet framfor solistrollen står i fokus. Bevisst demper hun seg selv for å få ensemblet og hennes eget solistspill til å klinge helhetlig. At hun trives i denne rollen så vi atskillig av eksempler på: særlig i partiene med Øyvind Gimse på cello merket vi gleden å ha en å spille sammen med, stimulere og oppmuntre.
Trondheimsolistene er ingen stjerner. De er lykkelige bedfridd for nykker og Anne-Sophie Mutter følger villig med på invitasjonen. Selv om de mest bestialske partiene av Tartinis Djevletrillesonate var forbeholdt henne alene, var framføringen av Årstidene mer preget av samspill enn solospill. I det lille formatet det blir med bare femten musikere kunne hun uten vanskeligheter dominere og briljere. I stedet ble det en utsøkt og anerledes framføring.
Bevisst dempet og nedtonet – og applausen delte hun villig med de unge musikerne. Så forskjellig kunne Årstidene tolkes at de tillot seg tredjesatsen av Vinter som ekstranummer men da i en ny versjon: nå friskt, feiende og utadvendt. Som andre ekstranummer kom annensatsen, men forsøket på å gå baklengs gjennom Vivaldis fire fiolinkonserter stoppet også der.
Dette er ytterst sympatiske sider ved en stor musiker som kanskje ufortjent har måttet tåle mye sur kritikk fra særlig sitt hjemlands presse for kjølighet og ufølsomhet i både spillestil og image. Med Trondheimsolistene så vi det motsatte: varme og oppriktig hengivenhet. Kanskje var det en slik konstellasjon den 35-årige stjernefiolinisten trengte etter at hele hennes ungdomstid gikk med til å være mega-stjerne under Karajans beskyttende vinger?
Selvfølgelig må det bli sjåvinistisk å påstå at femten musikere fra Trondheim møter Anne-Sophie Mutter på samme plan. Det er oseaner av nivå mellom dem. Men det er ytterst sympatisk når stjernefiolinisten ydmykt glir inn i ensemblet framfor å ta glansen helt alene. Riktignok ledet hun Årstidene i myndig majestet som en slags konsertmester men hun fratok seg selv glansen som stjernesolist og egoistisk primadonna.
Begeistringen var enorm i Oslo Konserthus. Selvfølgelig for Mutters spill, men også for de unge musikerne fra Trondheim. Før hun kom inn på podiet hadde de gitt en ytterst usentimental versjon av Griegs op. 63, befridd for nasjonalromantisk kitsch og søtladenhet.
Én ting skjemmet: de publikummere som gjentatt gjorde sitt for å ødelegge opplevelsen for andre og konsentrasjonen til musikerne med sin harking og hosting. Men behøver ikke ‘synge ut’ for all verden når halsen klør. Slik mangel på respekt må påtales.
