Vivaldi: Le quattro stagioni (De fire årstidene), Tartini: Sonate g-moll (Djevletrillesonaten)
Anne-Sofie Mutter – fiolin, Trondheimsolistene, leder: Bjarne Fiskum, Øyvind Gimse – cello, Knut Johannessen – cembalo
innspilt i Tivoli København mai 1999 Deutsche Grammophon 463 259-2
 Det er og blir et eventyr. Et lite ensemble fra Trondheim – nærmest å regne for et lite studentorkester med bakgrunn i musikkskolemiljøet i Olavsbyen – er kommet i fokus med kanskje verdens ledende solist i de mest populære fiolinkonsertene som noengang er skrevet. Med Europaturneen i vår og denne innspillingen – Mutters andre med Vivaldis Årstider – blir de verdensberømte.
Selv om innspillingen i første rekke er Anne-Sophie Mutters – og hun har valgt de unge Trondheims-musikerne for nettopp det de er: unge, ukonvensjonelle, friske i spillestilen og ikke hengt opp i tradisjoner – følger de villig med, det er intet misforhold mellom den verdensberømte solistens utvilsomme kvaliteter og de unge musikkskolestudentene fra Trondheim. Det blir som en organisk enhet, Mutters eminente spill og Trondheimssolistenes ungdommelige svar på hennes invitasjon skaper en synergi som gjør disse konsertene til noe ganske spesielt.
Visst kunne hun sikkert valgt et langt mer profesjonelt ensemble til å ledsage henne – og uten tvil finnes det langt bedre kammerorkestre av en langt annen kvalitet – men det er nettopp denne samspiltheten og forståelsen mellom musikerne og Mutter som gjør denne tolkningen så helt enestående.
Visst kunne det vært partier som aldri skulle vært sendt ut og nærmest skriker etter retakes – vi tenker særlig på tuttipartiene i førsteesatsen i Vinteren – og enkelte steder blir det bokstavelig talt litt for friskt og rått, men dette er hverken så graverende og skjemmende at vi finner grunn til å bry oss. Faktisk gir det innspillingen en sjarmerende nærhet – en her-og-nå følelse som vi ofte savner i de gjennom-digitaliserte superopptakene platebransjen kan meske seg i med vår tids teknikk. Og dermed bringer de tolkningen mer tilbake til dit den kom fra. For ingen må tro at Vivaldi på 1700-tallet kunne velte seg i digital vellyd.
På denne innspillingen hører vi langt flere detaljer enn det som kom fram på den konserten vi overvar med dem i Oslo. Mutter har valgt en tolkning av konsertene hvor hun med det fåtallige ensemblet demper seg betydelig. Det er mange passasjer hvor hun og musikerne lytter til hverandre. De behandler sin Vivaldi med ømhet og hvisker mot hverandre der andre velger å spille ut for det store galleriet. Hør bare på åpningen av den tredje konserten – Høsten – og hvordan de kjælent demper seg ned for virkelig å smelle til i tutti-partiene. Som det svinger!
Svinger gjør det en rekke andre steder i disse konsertene. Når de bevisst spiller så dempet lavmælt flere steder, kan vi virkelig frydes over de store øyeblikkene.
Dette gjør at denne innspillingen er et utmerket supplement til hennes tidligere av Årstidene som ble gjort med Karajan for 20 år siden. Merkelig nok synes jeg at denne innspillingen er langt mer ungdommelig og friskere i attakket enn den hun gjorde som tenåring. Og her må vi igjen gi skylda på den utmerkerte stemningen og spilleforståelsen som er oppstått mellom Mutterog unge musikere. Kanskje hun her tar igjen for sin mer eller mindre tapte ungdom da hun levde som vidunderbarn under Herbert von Karajans beskyttende vinger.
Hun har også valgt å heve fram celloen til Øystein Gimse i mange partier. Han blir en slags basslinje mot hennes solofiolin. Det fungerer helt utmerket.
Utvilsomt blir denne nye innspillingen med Mutter en av høstens store CD-begivenheter. La ikke suksessen vokse dere til hodet i Trondheim! Det er mer å hente ut fra den elektriske symbiosen som er oppstått mellom Anne-Sophie Mutter og unge musikere fra Trondheim.
|
