Oslo Konserthus 13.5.2009 Berlioz: Romersk karneval, Mendelssohn: Fiolinkonsert, Bartók: Treprinsen, Ravel: La valse
Oslo-filharmonien, Anne-Sophie Mutter – fiolin, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Det er blitt et par år siden hun besøkte Oslo sist. Anne-Sophie Mutter er blitt en hyppig gjest i Oslo, det være seg i opptredener med Trondheim-solistene eller da hun gjennom noen år skulle spille med sin daværende ektemann Andre Previn som i en periode på 2000-tallet var sjefsdirigent for Oslo-filharmonien. Eller hennes nesten brutalt forrykende Beethoven-sonater for elleve år siden.
Den gangen var det i første rekke energien vi ble forbløffet av. På senere konserter var det hennes brillians og tekniske mesterskap. Særlig i Tsjaikovskij-konserten ble vi slått av hvordan hun suverent behersket de utfordringene som lå i partituret og tilføyde dem en ny dimensjon.
Nå er hun eldre. Hennes spill er blitt mykere. Hennes mesterskap består ikke lenger av å trollbinde oss med sin tekniske brillians og energi på høy-oktan. I Mendelssohns fiolinkonsert lar hun tonene synge og lar det vakre i denne musikken komme tydelig fram.
Denne fiolinkonserten er kanskje den mest framførte av samtlige fiolinkonserter fra den romantiske perioden. Nå i Mendelssohns jubileumsår er derfor anledningen inne for å spille denne svært populære konserten. Sammen med Oslo-filharmonien står Anne-Sophie Mutterforan en omfattende Europa-turne hvor publikum i blant annet Wien, Paris, Berlin og London og en rekke andre byer på kontinentet vil få oppleve henne i denne konserten.
Det var ikke å vente annet enn at det var stor begeistring i salen for hennes spill. Ekstranummer – Bach – vanket og for å få en slutt på en applausen som ikke lot seg ta noen ende, tok hun likeså konsertmester Elise Båtnes og orkesteret med seg ut før pause.
Programmet forøvrig besto av store deler av turneprogrammet som orkesteret vil spille på sin kommende storturne. Med Sibelius i tillegg, som vi hørte i forrige uke, er orkesteret vel rustet til å møte det store publikummet i Europa. Orkesteret kan fremdeles bære på sitt gode omdømme fra sin store tid med Mariss Janssons, sin spenstige friskhet har de i behold. Fargepalletten fikk vi klarest demonstrert i verk som Berlioz’ konsertouverture og Ravels La Valse som på mange måter har blitt orkesterets fremste varemerke.
En slik framføring vil avgjort gjøre lykke på kontinentet. Vi ønsker lykke til!
