Myndig og heftig

Oslo Konserthus 12.12.2013, Beethoven: Fiolinkonsert, Mahler: Symfoni nr. 1,Oslo-filharmonien, dir.: Vasily Petrenko, Terje Tønnesen – fiolin

Myndig var spillet til Terje Tønnesen i Beethovens fiolinkonsert og heftig var Oslo-filharmoniens framføring av Mahlers første symfoni.

Terje Tønnesen er konsertmester og førstefiolinist i Oslo-filharmonien. Han spiller derfor ‘hjemme’ for å si det slik. Mer en noen annen kjenner han de han spiller sammen med og dette gir selvfølgelig stort uttrykk på framførelsen. Sikkerhet framfor alt, han visste han var på trygg grunn og kunne kaste seg ut i det. Derfor fikk vi en framføring av fiolinkonserten som noe av det absolutt sjeldneste vi kan oppleve.

Konsertmesteren og solisten viste seg først og fremst fra en myndig side. Slik tok han ledelsen i spillet fra første takt og beholdt det ut den triumferende tredjesatsen. Vi måtte også beundre den måten han brukte seg selv på fysisk vis for å formidle musikken. Den lange kroppen hans vred seg i alle retninger og understreket dermed skiftningene i musikken. Det var nesten som vi ventet at han skulle gå ned i bro….

Det var et triumferende spill!

Beethovens fiolinkonsert står i et sidestykke blant de fiolinkonserter som er skrevet. Den er likesom juvelen blant alle juveler. Vi har alltid vært fascinert av denne musikken. Overgangen fra annen til tredje sats oppplever vi eksempelvis som noe magisk.

Oslo-filharmonien har forandret seg betydelig på ti år. Med Mariss Jansons som dirigent ga de ut en innspilling av Mahlers første symfoni i sin tid. Derfor er det oppsiktsvekkende å høre dem i dag. Det er som et helt annet – og nytt – orkester! Tiden med Mariss Jansons ble betegnet som orkesterets definitive glanstid, også for dirigenten som med dette orkesteret tok steget ut i den virkelige verdenseliten.

Men hva skal man si i dag? Den andre St. Petersburg’eren i sjefsstolen på ti år gir orkesteret noe vi ikke hørte i den tidligere glansperioden og som er dokumentert på CD. Superlativene ble brukt opp for ti år siden. Nå må vi bare si at det låt anerledes. 

Med Vasily Petrenko har Oslo-filharmonien fått en sjefsdirigent som ikke først og fremst lager stort show på podiet (det gjorde heller ikke Mariss Jansons selv om fotarbeidet hans var heftig). Det er snarere den kontakten Petrenko får med musikerne og det tydelige arbeidet som er nedlagt i prøveperioden som er avgjørende.

For hva opplevde vi? En framføring av den første symfonien som klart skilte seg fra framføringen fra ti år tilbake med sin hurtighet og heftige måte å spille på. Her ble det ikke gitt og tatt ved dørene. Det smalt unna som reneste skiskytterstafetten. Symfonien ble framført i atskillig raskere tempo enn tidligere. Særlig i sistesatsen var det noen øyeblikk hvor vi faktisk omtrent ikke kunne tro det vi hørte. At samspillet fungerte så bra og presist som det gjorde er helt utrolig!

Dette var stort.