Myndig og seierssikker

Oslo Konserthus 27.2.2014 Prokofiev: Fiolinkonsert nr. 2, Berlioz: Symphonie fantastique, Oslo-filharmonien, dir.: Herbert Blomstedt, Janine Jansen – fiolin

Hun er denne sesongens solistprofil i Oslo-filharmonien. Det ga hun sterke bevis for i sin myndige og framfor alt seierssikre gjennomføring av Prokofievs andre fiolinkonsert. Hun viste først og fremst energi og var som krutt-tønne på podiet, og ikke minst et fast og bestemt spill. Tydelig svært fornøyd med gjennomføringen av denne til dels krevende konserten sprakk hun opp i et seisressikkert smil etter sluttstrek da applausen tordnet mot henne. Hele kroppen signaliserte at dette var hun godt fornøyd med.

Prokofiev skrev sin andre fiolinkonsert på midten av 1930-tallet, dels på konsert-turne, dels hjemme i Russland som han nå hadde vendt tilbake til og som nå hadde endret navn til Sovjet. Ballettmusikken til Romeo og Julie stammer også fra denne perioden. Annensatsen er noe av det mektigste og flotteste Prokofiev har skrevet. Her malte solisten fram fiolinens ledende rolle før det helt tok av i sistesatsen. 

Vi slutter aldri å forundre oss. Da vi på 1960-tallet opplevde skolekonserter i Universitetts aula var det med en ung dirigent for Oslo-filharmonien. Fremdels dirigerer Herbert Blomstedt samme orkester, men nå må han være langt oppe i 80-årene. Det skulle man ikke tro slik han hoppet og spratt rundt på podiet. I går sto program-symfonien Symphonie fantastique på programmet, eller som komponisten selv uttrykte det: en episode i livet til en kunstner. Her skildrer han drømmer, livet på landet, og et ball før han i opiumsrus ser for seg at han har tatt livet av sin elskede og føres opp på skafottet. I siste sats skildrer han drømmer om en heksesabbat.

Det nesten timeslange verket er det mest spilte av Berlioz og er et av de viktigste i program-musikkens historie.

Det er mektig musikk som Herbert Blomstedt lot folde ut. Særlig i de to siste satsene fikk vi en oppvisning i hvor mektig og klangfullt Oslo-filharmonien er. Det var en sterk kontrast til hva vi opplevde med et annet besøkende orkester for knapt en uke siden, de hadde ulykkeligvis flyttet seg bakover på podiet og misset derfor forferdelig i beregningen av akustikken.

For dette har også Oslo-filharmonien lært seg. Den lenge utskjelte akustikken i Oslo Konserthus er nå noe langt annet enn tidligere. De akkustiske filtrene i taket sørger for dyp og mektig klang og fiolinene høres ikke lenger ut som pistrete katter i regnvær.

Men for å få til en slik grandios opplevelse vi fikk i går, trengs en sprek 80-åring og et orkester med stor kapasitet. Og en myndig og seierssikker nederlandsk fiolinist!