Narvik 1940

Alf R. Jacobsen: Bitter seier – Narvik, 10. april – 10. juni 1940, Vega forlag 2013, 283 s.

Kampene ved Narvik i 1940 var historiske på mange måter. Det var her Hitlers krigsmaskin møtte sitt første nederlag under den andre verdenskrig. Men det var også her det til fulle ble avslørt hvor tafatte, elendige og hengt opp i egen prestisje de allierte styrkene var i forhold til de gjennomtrente og effektive tyske troppene.

Alf R. Jacobsens to bøker om Narvik kan bli klassikere. Han gjennomgår de to måneders kampene i malmutskipingsbyen så å si dag for dag. Han legger stor vekt på å beskrive det politiske spillet, særlig på britisk hold, og ikke minst de ødeleggende intrigene som faktisk lammet kampene. Her tegner han et bilde av Winston Churchill som er lite rosverdig, for å si det pent.

Det er for lengst opplest og vedtatt at Hitler var en gal person som påførte verden store lidelser gjennom de fem årene han fikk husere. Men at den andre siden hadde tilsvarende typer, er knapt antydet. Man har likesom ikke helt våget å pirke bort i krigshelten fra The Battle of Brittain. Visst har det kommet visse antydninger etter eksempelvis galskapen og den rå brutaliteten som viste seg ved beslutningen om bombingen av Dresden, men Alf R. Jacobsen går lenger. Han viser i dokument på dokument hvordan Winston Churchill var besjelet av en råskap som satte alle fornuftige råd og de fagmilitæres mening totalt til side, noe som kunne få katastrofale følger.

Ikke minst viste dette seg ved invasjonen av Bjerkvik innerst i fjorden. Selv om invasjonen var en suksess militært sett, begynte den ved at britiske tunge krigsskip la hus og bebyggelse i ruiner med den følge at et stort antall sivile nordmenn ble drept. Et forsøk underveis på å stanse galskapen ble totalt oversett fordi øverstkommanderende sto under hardt press fra Churchill. Ikke en eneste tysk soldat ble såret eller drept og ingen befestninger av maskingeværer ble rammet. Beskytningen var totalt meningsløs.

Det er også en annen side ved Alf R. Jacobsens bok jeg synes det er verdt å trekke fram: Både han og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen i etetterord gir de norske soldatene som kjempet ved Narvik en sterk oppreisning. Det er likesom blitt vedtatt en gang for alle at det norske forsvaret var fullstendig udugelig ved det tyske overfallet 9. april. Her oppe ved Narvik viste det seg det stikk motsatte. Avdelingene fikk de nødvendige timene til å mobilisere og ble også satt sammen av til dels frivillige. Det var bare de tyske og østerriske soldatene som i kvalitet og stridsevne kunne måle seg med de norske soldatene. De hadde også en umiddelbar fordel som nordmennene ikke hadde: en mer effektiv militær organisasjon. Til gjengjeld hadde de norske styrkene stor hjelp av allierte krigsskip. Alt hva den tyske flåten eide av marine lå allerede på bunnen av fjorden etter det store sjøslaget i begynnelsen av april.

Nordmennene angrep fra nord. Under forhold med snøsmelting og veier som delvis ikke var farbare slåss de seg sørover, noen ganger under under uholdbare og stormfulle forhold. Det var to forhold som gjorde utslaget: dette var trakter og forhold de var vandt med og de tok seg fram med ski og truger der så å si alle andre måtte melde pass. Dessuten var nordmennene utmerkete skarpskyttere med sine Krag-Jørgensen gevær. Skyteferdigheten var en del av deres oppvekst.

Nordmennenes stridsevne sto i skarp kontrast til briter og franskmenn som stolte mest på sin innbilte manndoms kraft, det vil si, store kanoner på krigsskipene og tanks som sto fast i søle og snøsmelting.

Også store polske styrker deltok i sluttkampene om Narvik.

Særlig var forholdene på britisk side katastrofale. Det skyldtes ikke minst en hissig Churchill som stadig forlangte resultater og som la seg opp i detaljer som gikk stikk i strid med de fagmilitæres oppfatning. Man kan kanskje si at for å stå imot en gal mann, må det en annen gal mann til. Dette er kanskje til en viss grad riktig, for med en gang Hitler var slått vendte britene ryggen til Churchill og kastet ham som statsminister.

Narvik var hovedmålet for okkupasjonen av Norge 9. april. Tyskerne tok byen i sitt lynangrep på morgenen og senket samtidig det som var av tyngre skip i den norske marine. Men bare dager etterpå trengte britiske krigsskip inn i fjorden og sendte så å si hele den tyske krigsmarine til bunns i Ofotfjorden. Men tross Churchills mas ble det ikke foretatt noen landgang. I stedet ble styrker bygget opp og nordmennene presset seg på nordfra. Tettstedet Bjerkvik innerst i fjorden ble tatt ved en alliert landgangsoperasjon, for øvrig første gangen spesialbygde landgangsfartøyer ble benyttet. Erfaringene herfra kom til stor nytte under invasjonen av Nordmandie noen år seinere.

Nordmennene hadde presset de tyske styrkene inn mot svenskegrensen og her holdt de til slutt bare en lomme rundt Bjørnevatn. Det kunne bare være snakk om få dager før de måtte gi opp. Invasjonen fra tyskerne mot vest nede i Europa reddet de utslitte og forfrosne soldatene i høyfjellet ved Narvik. Både briter og franskmenn tok – fornuftig nok – en riktig avgjørelse ved å konsentrere kampen mot Hitler på landjorda i Europa og senere i The Battle of Brittain sommeren 1940.

Norske styrker rykket inn i Narvik 28. mai helt uvitende om at beslutning om evakuering var tatt i hemmelighet for flere dager siden. Gjenerobringen av Narvik var den første allierte seier i kampen mot Hitler. Selv om den ble kortvarig og hadde en bitter ettersmak, er den likevel historisk. Allierte styrker, briter, franskmenn og polakker, sto her sammen med nordmennene i kampen.

Alf R. Jacobsen har gitt oss gode og grundige dokumentarer om de dramatiske dagene i 1940. Han evner å skrive tildels spennende i sin framstilling. Det som rystet undertegnede mest var tegningen av den britiske politiske og dels militære ledelsen.