Snart står det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen ferdig og landets kunstskatter skal samles under ett tak. Dette vil utvilsomt være den viktigste begivenheten for bildende kunst i hele vår historie.
Audun Eckhoff (red.): Nasjonalgalleriet. Med artikler av Mari Hvattum, Mai Britt Guleng, Victor Plathe Tschudi, Nils Messel, Anita Kongssund, Jørn Holme og Erik Rudeng. Fagbokforlaget 2017, 240 s.
Men fortsatt står et uløst spørsmål igjen: Hva med det gamle Nasjonalgalleriet? Skal alle de ikoniske bildene – hvor mange var ment for dette galleriet – også flyttes til Vestbanen? Bygningen i Universitetsgata rett bak universitetet vil fortsatt stå der og svært mange er av den oppfatning at det representerer en arv innen vår kulturhistorie og som sådan må det fortsatt ivareta funksjonen som landets nasjonalgalleri.
I denne boka tar avtroppende direktør ved Nasjonalmuseet Audun Eckhoff for seg denne problemstillingen og lar forskjellige personer belyse dette. Hovedvekten er lagt på det historiske, hvilken plass et nasjonalgalleri har i vår historie og hva det representerer av nasjonal stolthet og bevissthet.
Som historisk framstilling er dette grundig gjort der det tar for seg bygningens mer enn hundreårige historie opp gjennom tidene.
Det ender opp med en temmelig klar avveining av riksantikvar Jørn Holme om hvilken plass et nasjonalgalleri har i vår historie.
For min del fant jeg mange opplysninger som til nå var ukjente for meg. Blant annet omhandler en artikkel galleriets situasjon under den tyske okkupasjonen. Her syntes jeg det var interesant å få belyst hva våre hjemlige nazister så på som «nasjonal kunst» med tanke på de politiske strømninger som gjør seg gjeldende i dag. At for eksempel Christian Krohg, opprøreren, bohemen og rabulisten, ville finne plass i nazistene øyne for sin «nasjonale» kunst er jo tankevekkende!
Sånn sett kan en si at denne boka er et klart forsvarsinnlegg for å bevare Nasjonalgalleriet – med de fremste bildene i vår kulturhistorie – som det er. Det som også er typisk for den diskusjonen som har vært er at det er ingen klare røster som hever seg for det motsatte synet. Noe av forklaringen på dette gir tidligere direktør for Nasjonalmuseet Audun Eckhoff da han innledningsvis slår fast at det overordnete mål var å få et eget bygg på plass, med alle de milliardene dette ville koste. Her ville alt samles under ett tak: maleri, skulptur, grafikk, kobberstikk, arkitektur, samtidskunst og brukskunst. Mye ligger i dag nedpakket i kjellere og lagre og er ikke tilgjengelig for publikum.
Audun Eckhoff gir dermed et svar på hvorfor han selv, som Nasjonalmuseets direktør, til nå har vært taus i denne debatten. Som bok er dette først og fremst et nyttig dokument over Nasjonalgalleriets historie og dets plass i vår nasjons kulturhistorie opp gjennom tidene. Men det gir også tankevekkende perspektiver utover dette.
