Alfred Janson: Nasjonalsang* (1988), Valse Triste# (1970), Tantarella% (1990), Kringkastingorksteret* dir.: Christian Eggen*%, Thorbjørn Sunde – trombone*, Ole Edvard Antonsen – trompet*, Jan Garbarek – sax#, Terje Bjørklund – orgel#, Terje Rypdal – gitar#, Arild Andersen – bass#, Jon Christensen – slagverk#, Alfred Janson – vokal#, Per Flemstrøm – fløyter%, Eileen Siegel – fiolin%, Karl Ravnan – cello%, Alfred Janson – melodica%, Harald Bergersen – sax%, Christian Berg – slagverk%, Pro Musica PPC9060
Komponisten Alfred Jansons fyller sytti og æres i anledningen med denne CD’en. Det er komposisjoner som skal gi et representativt bilde av ham som komponist.
Alfred Janson har i en årrekke markert seg som samtidskomponist og utøvende musiker. De siste årene har vi lært ham å kjenne først og fremst som trekkspillutøver. Her er han representert på konserter og CD’er med blant andre Jan Erik Vold og Arild Nyquist. Trekkspillet ligger ham svært nær. Det er faktisk et paradoks at en samtidskomponist som står med røttene trygt plantet i de opprørske seksti-årene med den tidens finkulturelle eksklusivitet klart framtredende, gjør seg til utøver på dette instrumentet. Men dette viser noe av Alfred Jansons flersidighet og åpenhet. “Trekkspill gjør folk lykkelige“, sier han til Klassekampen.
Denne CD’ens fremste spor er utvilsomt Valse Triste fra 1970. Her har han klippet sammen utdrag fra datidens norsk kulturdebatt. Stemmene til kjente TV-personligheter og kjendiser er kryssklippet med Garbarek og musikere. Det er herlig gjort. I utgangspunktet er det en kommentar til det nivået datidens kulturdebatt befandt seg på med fløyene milevidt fra hverandre. Selv om det er lagt inn spissuttalelser fra begge sider – både det eksklusive finkulturelle og det populariserte fordummende mikset sammen på en litt ondskapsfull måte – lar ikke Alfred Janson noen tvil om sitt budskap: “..det viktigste i dag er ikke å være trist, men å valse opp her hjemme i stedet for å bli valset ned i Brüssel. Nei til EEC”.
Det er herlig, ondskapsfult og mildt sagt satirisk. Et topp-punkt uansett.
CD’ens tittelspor er Nasjonalsang. Det er en komposisjon med lange soloavsnitt av Thorbjørn Sunde og Ole Edvard Antonsen. De lange støtene i trombone og trompet er med på å skape illusjonen av en togreise, komposisjonen er også tilegnet NSB. Undertegnete fikk klare referanser til Honeggers prustende lokomotiv med dette verket.
Tantarella er i denne sammenhengen en kortere komposisjon som ble skrevet til åpningen av Samtidskunstmuseet i sin tid.
Alfred Janson var kjent i sin ungdom som jazzpianist. Han kom på sekstitallet inn under vingene til komponisten Finn Mortensen. Så var det gjort. Det er blitt mange verk i årene som fulgte, først og fremst orkesterverk men også ballett og opera, og ikke minst for ulike ensemblesammensetninger. Han er en av de få som på vellykket vis har maktet å føre inn elementer fra jazzen inn i den seriøse musikken. Her går en linje fra hans tid som jazzpianist til trekkspillet i dag.
I starten av sin komponistkarriere var han under innflytelsen fra datidens polske samtidsmusikk. Men snart kom han til å skrive verk i en enklere stil. Musikkspråket har ikke akkurat vært preget av eksklusivitet. Under Mariss Jansons tok Oslo-filharmonien verk av han med på utenlandsturneer.
Som komponist har han heller ikke vært uberørt av den tiden han lever i. Han har komponert verk for å minnes det fascistiske kuppet i Chile (og oppnådd alle komponisters ønskedrøm, å bli satt på indeks av en diktator!). Han har tilegnet verk til Arne Treholt da han ble arrestert i sin tid. Den Konservative Studentforening demonstrerte utenfor konsertlokalet ved urframføringen.
Svigersønnen til Finn Gustavsen har aldri latt i tvil om sitt politiske engasjement. Han er klar, utvetydig og uredd der han stiller opp. I disse dager lar han sitt nye verk om Bibelen urframføre, som en kommentar til norsk imperialisme. Når Klassekampen fyller tredve om kort tid stiller han opp på jubileumsfesten. Som komponist trer han nå for alvor inn i de helt voksnes rekker. Vi gratulerer med dagen!
